Florlett syrinbladsjal

Jeg har vært mye på Amazon.com for å finne gode håndarbeidsbøker. En gang jeg lette etter bøker om heklede blondekanter, kom jeg over en fantastisk bok om den Estiske tradisjonen med strikking av blondesjal (her er en link til boka). Boken inneholdt mange aldeles fantastiske mønstre, samtidig som den fortalte historien om de Estiske husmødrene som strikket sjal hele vinteren for å selge dem til rike Svenske og Russiske turister som kom på badeferie på midten av 1800-tallet. Det er også knyttet en historie til flere av sjalene i boka, og den er leseverdig på flere plan.

Jeg bestemte meg for å lage ett av sjalene til min svigerinne i bursdaggave. Jeg valgte et sjal hvor hovedmotivet er syrinblader, med en blondekant i begge ender. Jeg hadde store problemer med å finne tynnt nok garn. Det må gå over 1000m per 100g. Jeg fant ingen norske garnprodusenter som lager så tynnt garn. Etter mye leting fant jeg et Italiensk mohair-garn på Husfliden (Plumet) som var tilstrekkelig tynt. Det var litt tungvindt å strikke blonder i mohair-garn, men det ble en fin effekt. Det gjorde sjalet lunere, og det passer bra for de litt kjølige vårdagene hvor man trenger å pynte seg.

En morsom detalj med disse sjalene er hvordan man blokker ut mønsteret etter at man er ferdig med å strikke. Man vasker sjalet forsiktig, og spenner det ut over en stor treramme slik at det tørker i spenn. Det gjør at mønsteret blir tydelig, og at sjalet får en jevn størrelse uavhengig av om strekken i de ulike mønstrene som er brukt varierer. Det var en liten utfordring å lage denne rammen, men med noen lekter, en pussemaskin, messingspikre og en hammer gikk det bra. Det stod relativt greie instruksjoner i boka. Denne måten å strekke ut sjalet gir en fin effekt i kantene, hvor man får bølger der hvor sjalet er hektet inn på spikrene langs rammen.

Mitt første møte med Amiguramier

En dag jeg var på Panduro for å kjøpe bursdagsgave til en av min datters klassekamerater, så jeg en bok som fanget oppmerksomheten min. Den var av en svensk dame som hadde skrevet om hekling av Amiguramier. Damen heter Mia Bengtsson, og boken heter "Vikla Amigurami". Boken fanget min oppmerksomhet siden jeg fikk assosiasjoner til min barndoms Barne-TV og Tsjekkisk dukketeater. Boken inneholdt mønster på flere veldig søte små figurer. Det endte selvfølgelig med at jeg kom hjem med litt mer enn jeg hadde planlagt.

Jeg har heklet flere av figurene i boka (jeg har lagt ved bilde av noen av dem). Flere av Amiguramiene i boka er så små at de kun tar et par timer å lage. Jeg har innført en tradisjon med at jeg hekler en liten figur og fester på bursdagsgavene i stedet for å skrive et kort. Det er blitt en veldig populær tradisjon blandt jentene i klassen.


Jeg var ikke den eneste i familien som fikk Amigurami-dilla. Datteren min startet en Amigurami-klubb, hvor hun og noen av vennene hennes møtes hver søndag for å lage klær til Amiguramiene. Jeg har heklet en liten bamse til hver, og de koser seg med å hekle kjoler, luer, soveposer, sitteunderlag, skjørt, m.m. til Amiguramiene. Dette har vært en fin innfallsvinkel til å lære barna å hekle.

Amiguramidukke

En av mine nye fasinasjoner er hekling av Amiguramier. På jakt etter gode oppskrifter kom jeg over en fantastisk fin blogg (se By hoock by hand under favorittlinkene mine). På denne bloggen fant jeg oppskrifter på flere ulike typer Amiguramidukker. Spesielt likte jeg Free Spirit og Mini Free Spirit-dukkene. Beth (som lager bloggen) har også lagt ut gratis mønstre til klær og kjæledyr til disse dukkene.

Utfordringen med å lage disse dukkene var å få tak i de materalene jeg trengte. For det første trengte jeg tykt akrylgarn i hudfarge, noe som er tilnærmet umulig å finne i Norge. Jeg måtte derfor lete på nettet, og fant en amerikask nettbutikk som solgte det samme garnet som Beth brukte i sine oppskrifter (se Craft Design 4 you under mine favorittlinker). Det neste problemet var å finne øyne som ikke så ut som de hørte hjemme på en teddybjørn. Det viste seg å være vanskelig, men Beth hadde en link til flere gode nettbutikker som solgte slike øyne (se Suncatcher Eyes under mine favorittlinker).

Jeg bestemte meg for å lage min versjon av Free Spirit-dukken til min datter til niårsdagen hennes. Jeg forsøkte å få dukken til å ligne så mye som mulig på henne, med blå øyne og blondt hår. Jeg heklet også flere av klærne til henne. Dukken falt i smak.

Hjelp til å holde orden

Jeg har brodert relativt lite i mitt liv, men etter at svigermoren min viste meg en bok hun hadde kjøp med mange ulike dyremotiver fikk jeg helt dilla. Boka var på fransk, men det gjorde ingenting siden mønstrene stod for seg selv og var lette å følge. Jeg lette på nettet, og fant til slutt en amerikansk nettbutikk som solgte denne boken, og mange andre helt fantastiske oppskriftsbøker (se The French Needle under favorittlinkene mine). Jeg kjøpte flere, og de skuffet ikke. Jeg forelsket meg spesielt i boka med Beatrix Potter-bilder, og begynte å brodere med en gang.

Jeg oppdaget fort at det ble veldig mye rot og leting etter den riktige tråden, spesielt fordi enkelte av disse mønstrene har veldig mange nyanser av samme farge. Jeg hadde også problemer med løse tråder siden jeg brukte bare en av seks tråder, og med bunter hvor jeg hadde mistet papirlappen hvor fargekoden stod. Det var opplagt at noe måtte gjøres.


For å holde orden i sysakene quiltet jeg en liten mappe. Den hadde egne lommer for hver farge, oppheng til brodersaks og en lomme til å legge mønster og broderi i. Lommene til trådene er laget slik at det akkurat er plass til en snelle, og at jeg kan se fargen og fargenummeret uten å måtte rote rundt. Systemet med sneller fant jeg på en britisk nettbutikk (se Sewandso under favorittlinkene mine), hvor de også solgte bokser til å lagre snellene i, broderigarn, mønstre m.m., til en rimelig penge. Til pynt utenpå mappen broderte jeg et mønster i Beatrix Potter-boka, av en skreddermus.

Denne mappen fungerer aldeles utmerket. Jeg har full kontroll på farger og løse tråder, og det er lett å ta med seg sytøyet på tur.