25. mar. 2013

Litt Glamour til min datter


Min datter Elise var litt sur fordi jeg strikket masse sjal, men ingen til henne. Det var kaldt og hun hadde ingen fine skjerf. Så jeg gikk til butikken og fant et garn som bare måtte bli et skjerf til min datter.

Garnet heter Kid Silk Haze Glamour fra Rowan, og er en silke- og mohairblanding med innvevde paljetter. Paljettene er tvunnet inn med en nylontråd, men den sees heldigvis ikke så godt fordi garnet er relativt fluffy. Jeg fant også favorittfargen hennes (som heter 284 Trance), så hun ble veldig fornøyd da jeg kom hjem og viste henne garnet. Hun ville ha et enkelt skjerf, så jeg laget en versjon "Ti tusen blåveis".

Når det kom til stykket har hun ikke brukt skjerfet enda. Mulig hun synes det er for fancy til å bruke på skolen. Men jeg tenker som så at om et drøyt halvt år er det en ny vinter.

15. mar. 2013

Fri som fuglen


Da jeg studerte passet jeg på en kanarifugl et halvt år mens eierne bodde i utlandet. De trodde det var en hun, fordi den ikke sang. Etter noen uker, da den hadde vent seg til meg og omgivelsene sine, åpnet jeg døra til buret og lot den fly fritt inne på studenthybelen min. Det var ikke store hybelen, men jeg tenkte det var bedre enn å sitte inne i buret hele dagen.

Da skjedde det noe. Etter noen få uker ble fjærene dens skinnende og mer intens i fargen. Men det mest fantastiske var at den begynnte å syng. Hver dag når jeg kom hjem fra universitetet fly den ut av buret sitt, tok seg noen runder rundt hybelen, satte seg på det øverste punktet på buret og begynnte å synge. Den startet alltid med noen nydelige triller som skle over i lange melankolske toner. Den sang utrolig vakkert. Den holdt på en halvtimes tid før den avsluttet sangen, alltid på den samme måten, for så å fly inn i buret igjen.


Jeg forelsket meg fullstendig i denne fuglen, og det var med tungt hjerte jeg leverte den fra meg da eierne kom tilbake. Jeg visste at de ikke kom til å slippe den ut, og at han ville bli matt og stille, og aldri synge den vakre sangen sin for noen igjen.

Nå for tiden må jeg nøye meg med fuglene utendørs. Ville fugler er veldig fasinerende. De er ikke vant til å bli sett, så når du gjør dem oppmerksom på at du ser dem, blir de ofte veldig forvirret. Noen blir redde og flyr sin vei, mens andre blir nyskjerrige og vil ha kontakt. Da jeg raket plenen forrige vår fikk jeg kontakt med en liten røstrupe. Han hoppet rundt meg i flere timer, fløy avgårde med litt reirmaterialet, kom tilbake igjen etter en stund, satte seg i en busk like ved og sang litt for meg. Jeg møtte ham flere ganger den våren, og hver gang hoppet han rundt meg og sang litt.

Jeg elsker fugler, og jeg ønsket å lage en liten hyllest til dem. Det var veldig vanskelig å finne mønstre som lignet fugler, men jeg fant to: ett som ligner fugler som flyr i flokk og ett som ser ut som vingene til en vakker burfugl som skal til å fly. Jeg valgte å plassere burfuglen i en ramme i senteret av skjerfet, mens de ville fuglene flyr forbi utenfor. Fri.

Mønsteret av de ville fuglene som flyr i flokk heter egentlig "Shower head", og er et mønster jeg fant i Barara G. Walker' bokserie "A Treasury of Knitting Patterns". Mønsteret av sangfuglen er et sommefugl-mønster jeg fant i Siri Reimanns bok "The Haapsalu Shawl". Jeg fant mønsteret i kantborden i Nancy Bush's bok "Knitted Laces of Estonia". Sjerfet er strikket i et tynt hårete alpakkagarn som heter "Air" fra Du store alpaca, i en mørk lilla farge (no. 110). Sjerfet er strikket til en sort og lilla kåpe jeg har (se bildene).

 Dette skjerfet har jeg strikket med en tanke til alle vakre sangfugler i bur, i håp om at de en gang får oppleve å være fri. Som fuglen.

3. mar. 2013

Faunens slør


Den høsten jeg var fire tok mamma med seg meg og mine to storesøsken i skogen for å plukke blåbær. På et tidspunkt rope mamma på oss og advarte oss om å gå unna bikuben. Men jeg kunne ikke se noen bikube. Jeg så bare trær og lyng. Det var som om noen hadde trukket et slør foran øynene mine. Som om jeg ikke kunne fokusere. Jeg så overhode ingen bikube.

Det gikk jo som det måtte: Begge søsknene mine så kuben og gikk unna, mens jeg, som ikke så noe, gikk rett på. Jeg rett og slett falt over bikuben. Da de andre spurte hvorfor jeg ikke gikk unna, var alt jeg kunne svare "jeg så den ikke". Jeg var fullstendig dekket av bistikk på hele overkroppen. Hver gang jeg tenker på dette minnet kjenner jeg lukten av eddikk, som mamma tok på stikkene for at det skulle gjøre mindre vondt.


I filmen "Løven, heksa og klesskapet" møter den lille jenta Lucy faunen Tumnus under lyktestolpen som markerer yttergrensen for Narnia. Han tar henne med hjem på te, hvor han spiller fløyte for henne slik at hun faller i transe og ikke oppdager at noe er galt. Tumnus har nemlig tenkt å gi Lucy over til Heksen Hvit, men heldigvis for Lucy får Tumnus dårlig samvittighet og klarer ikke å fullføre planen.


Da jeg så filmen for første gang fikk historien om faunen Tumnus meg til å huske blåbærturen med mamma som endte så galt. Det var som om en faun hadde spillt fløyte for meg slik at jeg ikke kunne se noe annet enn trær og blåbærlyng, slik at jeg gikk rett inn i faren selv om jeg var advart. Uflaks for meg at min faun ikke hadde noen skrupler med å kaste blår i øynene mine, i motsetning til Mr. Tumnus, som ikke klarte å forråde Lucy når det kom til stykket.

Mønsteret i senteret på dette sjalet er kalt Faunens øye (The Faun's eye), og ser rett og slett ut som hodet på en faun. Dette er et mønsteret som jeg fant i Barara G. Walkers bokserie ”A treasury of knitting patterns”. Utenfor, i den indre borden, har jeg et mønster av blåbærlyng som jeg har komponert selv, med knopper av små grønne (dvs. ikke helt modne) blåbær innimellom.

Den ytre borden er også delvis selvkomponert. Den består av to mønstre; innerst er det blader i slynge, og ytterts tre bær i haug. Det ytterste mønsteret er en modifikasjon av et mønster jeg fant i Sharron Millers bok "Heirloom Knitting". Bladene i slyngen innerst i den ytre borden er selvkomponerte, inspirert av et mønster jeg så på et bilde av en genser i en avis.

Ved første øyekast, ser man bare blader og blåbærlyng på dette sjalet. Men ser man nøyere etter, begynner øynene til faunen å tre frem. Når man først har sett øynene, ser man at det er mange av dem. Hele senteret av sjalet er dekket med fauner.

Nå, som voksen, vet jeg at jeg ikke så bikuben fordi jeg var for lav og derfor ikke kunne se den bak all vegitasjonen. Men som barn virket det nesten magisk. Morsomt å tenke på hvilke forklaringer man lager seg når man ikke helt forstår hva som skjer......