Brunt høstløv

Inspirasjonen for mye av det jeg har laget den siste tiden kommer fra barn- og ungdomsminner. Mange av de eldste minnene mine har stått veldig klart for meg.

Jeg har alltid vært fasinert av hva jeg husker og hva jeg glemmer. Det er ikke alltid de store hendelsene som står klart for meg i ettertid. Noen ganger er det de små hendelsene; som den fine glidelåsen på jakka mi og løvetennene under trappa, fra mitt aller første barndomsminne fra jeg var litt over ett år. Eller lyset på brygga til mine besteforeldres hus på Furuholmen utenfor Kragerø, når jeg som femåring måtte ut på utedoen om natta en sommerkveld tidlig på 70-tallet.

Jeg har alltid tenkt at minner er som brunt høstløv. Det finnes to typer: De som faller ned om høsten og ligger i store hauger på veier og plener, og de som sitter fast på trærne helt frem til knoppene springer neste vår. Det er flest av den første typen. De holder formen en stund, men etter hvert går de i stykker og blir til en uformelig masse og man kan ikke lengre skille fragmentene av ulike blader fra hverandre.

Den andre typen er mer sjelden, og finnes bl.a. på Vintereik og i naboens hekk (se bilde til venstre). Disse bladene blir sittende på kvisten gjennom hele vinteren selv om de er brune og døde, og faller ikke av før nye skudd springer ut. Slike minner er nesten like klare den dag i dag trettifem til førti år etter, og jeg kan fremdeles huske lukten av katter som føder og nystekt fattigmann. Jeg har alltid ment at lykken i livet er lettere å oppnå dersom det er flest gode minner blant bladene på vintereika.

Da jeg var på tur til London høstferien i 2011 kjøpte jeg bl.a. et nydelig silke- og mohairgarn som heter Alchemy fra Haiku. Jeg kjøpe flere nøster i forskjellige farger, og har strikket flere sjal i dette garnet, bl.a. "En fornemmelse av skog". Jeg kjøpe også tre bunter i en grønnbrun farge (127e-strange fruit) som minnet meg om høstløv som har falt ned og ligger på bakken. Jeg har tenkt mye på gamle minner i det siste, og endte opp med å strikke dette sjalet. Til senteret av sjalet brukte jeg et standard Estisk bladmotiv som heter bjørkeløv (birch Leaf pattern). Jeg måtte modifisere det noe for at det skulle passet med fellingen i sjalet. Borden nederst er hentet fra et annet Estisk motiv jeg også fant i Nancy Bush' bok "Knitted laces of Estonia". Det er den samme borden som i "Kronprins Gustav-Adolfs sjal".

Dette sjalet er veldig lett å strikke, men effektfullt i all sin enkelhet. Jeg vet ikke hvorfor alle disse gamle minnene komme frem akkurat nå. Kanskje er det irritasjon over å bli middelaldrende eller de assosiasjonene jeg får når jeg lager alle disse sjalene. Hvem vet. Det er i grunnen ikke så viktig. For meg er det viktigste den inspirasjonen de gir meg til å lage ting. Så kanskje kommer det noe godt ut av at kroppen min visner og forfaller som brunt høstløv.