Faunens slør

Den høsten jeg var fire tok mamma med seg meg og mine to storesøsken i skogen for å plukke blåbær. På et tidspunkt rope mamma på oss og advarte oss om å gå unna bikuben. Men jeg kunne ikke se noen bikube. Jeg så bare trær og lyng. Det var som om noen hadde trukket et slør foran øynene mine. Som om jeg ikke kunne fokusere. Jeg så overhode ingen bikube.

Det gikk jo som det måtte: Begge søsknene mine så kuben og gikk unna, mens jeg, som ikke så noe, gikk rett på. Jeg rett og slett falt over bikuben. Da de andre spurte hvorfor jeg ikke gikk unna, var alt jeg kunne svare "jeg så den ikke". Jeg var fullstendig dekket av bistikk på hele overkroppen. Hver gang jeg tenker på dette minnet kjenner jeg lukten av eddikk, som mamma tok på stikkene for at det skulle gjøre mindre vondt.


I filmen "Løven, heksa og klesskapet" møter den lille jenta Lucy faunen Tumnus under lyktestolpen som markerer yttergrensen for Narnia. Han tar henne med hjem på te, hvor han spiller fløyte for henne slik at hun faller i transe og ikke oppdager at noe er galt. Tumnus har nemlig tenkt å gi Lucy over til Heksen Hvit, men heldigvis for Lucy får Tumnus dårlig samvittighet og klarer ikke å fullføre planen.


Da jeg så filmen for første gang fikk historien om faunen Tumnus meg til å huske blåbærturen med mamma som endte så galt. Det var som om en faun hadde spillt fløyte for meg slik at jeg ikke kunne se noe annet enn trær og blåbærlyng, slik at jeg gikk rett inn i faren selv om jeg var advart. Uflaks for meg at min faun ikke hadde noen skrupler med å kaste blår i øynene mine, i motsetning til Mr. Tumnus, som ikke klarte å forråde Lucy når det kom til stykket.

Mønsteret i senteret på dette sjalet er kalt Faunens øye (The Faun's eye), og ser rett og slett ut som hodet på en faun. Dette er et mønsteret som jeg fant i Barara G. Walkers bokserie ”A treasury of knitting patterns”. Utenfor, i den indre borden, har jeg et mønster av blåbærlyng som jeg har komponert selv, med knopper av små grønne (dvs. ikke helt modne) blåbær innimellom.

Den ytre borden er også delvis selvkomponert. Den består av to mønstre; innerst er det blader i slynge, og ytterts tre bær i haug. Det ytterste mønsteret er en modifikasjon av et mønster jeg fant i Sharron Millers bok "Heirloom Knitting". Bladene i slyngen innerst i den ytre borden er selvkomponerte, inspirert av et mønster jeg så på et bilde av en genser i en avis.

Ved første øyekast, ser man bare blader og blåbærlyng på dette sjalet. Men ser man nøyere etter, begynner øynene til faunen å tre frem. Når man først har sett øynene, ser man at det er mange av dem. Hele senteret av sjalet er dekket med fauner.

Nå, som voksen, vet jeg at jeg ikke så bikuben fordi jeg var for lav og derfor ikke kunne se den bak all vegitasjonen. Men som barn virket det nesten magisk. Morsomt å tenke på hvilke forklaringer man lager seg når man ikke helt forstår hva som skjer......