Snakke med mannen månen

I begynnelsen da jeg startet å blogge følte jeg ofte at jeg snakket med mannen i månen. Jeg skrev bloggene mine, men regnet ikke med at noen så meg.

Jeg følte meg som et nattinnsekt som sirkler ethvert lys det ser i håp om at det er månene, og som etter hvert ender sitt liv fanget i kuppelen på ett av utelysene. Jeg lurer av og til på om dette er en smart ting å gjøre, eller bare et dumt påfunn. Og hvor spennende synes egentlig andre at det jeg skriver er.

Vel, jeg synes det er gøy å blogge, så jeg kommer nok til å fortsette, men jeg følte behov for å få ut tvilen og frustrasjonen ut i noe kreativt. Så jeg strikket dette sjalet som jeg har kalt "Snakke med mannen i månen".

I senteret har jeg brukt et mønster som heter Solfleker (Sun spots), som jeg fant i  Barbara G. Walker's bok serie "A Treasury of Knitting Patterns".  Det ser ut som tusenvis av måner, og jeg antar at det er slik kveldshimmelen må se ut for en møll. Rundt senteret har jeg strikket en sirkel av møll. Jeg har brukt et sommerfuglmønster jeg fant i  Siiri Reimanns book "The Haapsalu Shawl". I endene har jeg brukt en bord jag fant i Nancy Bush's book "Knitted Laces of Estonia". Sjalet er strikket i to like deler, og så sydd sammen for å gi det symmetri.

Jeg strikket sjalet i ett av mine favorittgarn som heter Alchemy of Haiku. Det er en nydelig håndfarget blanding av silke og mohair, og gir en ultra lett og luftig blonde. Sjalet er strikket i sort, og dersom du har det over en lys kjole vil månene lyse gjennom blonden:

Selv om jeg ofte føler at jeg snakker med mannen i månen, hender det likevel at det dukker opp mennesker på den andre siden. F.eks. damen som ville at jeg skulle lage bunadsvotter til en BBC-produksjon, Allers som ville fortelle historien om MiniMe-ene mine, og gamle klassekamerater som jeg ikke hadde hørt fra på mange år.

Jeg liker å høre fra de jeg skriver for, så dersom du leser dette og vil si hei, blir jeg veldig glad dersom du legger igjen en kommentar.