Tistler

Gjennom hele oppveksten pleide vi å gå søndagstur, som de fleste respektable familier på 70-tallet. Mine favorittsteder å gå søndagstur på min barndoms Lista var til hellerissningssteien på Penne, opp Bøensbakken innerst i Framvaren og ut på en av de mange strendene. Strendene er spesielt vakre om vinteren, når du kan gå på sanden uten å falle nedi og uten å få sand i skoene.

I grøftekanten på jordene langs strendene vokste det tistler; både strandtistler og vanlige tistler. De er egentlig ganske vakre med en nydelig rødlilla blomst (dvs. de vanlige tistlene har vakre blomster, ikke strandtistelen, som er mer uanselig). Når blomstene på tistelene visner blir de til borrer, som setter seg fast over alt. Jeg husker spesielt en søndagstur da jeg og broren min hadde hatt "borre"-krig. Jeg husker ikke selve krigen, men det jeg husker veldig godt er hvor mye vanskeligere det var å få borrer ut av lang jentehår enn av kort guttehår.

Likevel har jeg alltid likt tistler. Planten er kanskje ikke særlig innbydende, men blomsten er veldig vakker. Og så er det fasinerende hvor godt borrene fester seg til de aller fleste flater.

Et estisk mønster, som går under navnet "Verdens vakreste blondemønster" gir meg assosiasjoner til tistelblomster. Jeg har brukt dette mønsteret før, bl.a. i senteret til "Verdens vakreste"-sjal. Du kan finne dette mønsteret bl.a. i Siri Reimann's bok "The Haapsalu shawl". I dette sjalet er "verdens vakreste blondemønster" brukt ytterst i senteret av sjalet. Innerst i senteret har jeg brukt et mønster av et tistelblad, som heter "Thistle Leaf Pattern" som jeg fant i Barara G. Walkers bokserie ”A treasury of knitting patterns”.

Til resten av senteret, mellom tistelbladene og -blomstene, har jeg brukt et klassisk Shetlands blondemønster som bl.a. finnes i Sharron Millers bok "Heirloom Knitting", hvor mønsteret heter "Small leaf". Jeg har brukt dette mønsteret i flere sjal, og det gir en veldig luftig blonde, som en frisk havbris. Den ytre borden har jeg komponert selv rundt tistelblomsten i en modifisert versjon av "Verdens vakreste blondemønster"-mønsteret, slik at sjalet ser ut som det er omkranset av tistelblomster.

Jeg har strikket sjalet i et svært tynt merinoullgarn som heter "Fine Merino", som jeg kjøpte på en amerikansk nettbutikk som heter "Purl Soho". Den luftige blonden gjør neste sjalet helt usynlig, som et drag i luften som lukter saltvann. Problemet med dette garnet er imidlertid også at det er så tynnt og lett at sjalet egentlig ikke faller så pent. Mønsteret blir også nesten usynlig. Det var også litt fuktig i luften da jeg tok bildet, noe som førte til at sjalet minstet fasong og spenst.

I etterpåklokskapens navn burde jeg kanskje ha valgt et litt tyngre garn til dette sjalet, men det vet man ikke før man har prøvd. Jeg ble i alle fall fornøyd med selve komposisjonen i sjalet. Det gir en lys, lett og luftig følelse, som et lykkelige barndomsminner fra en søndagstur på stranda.