En rosehave

Gjennom hele oppveksten var hagen vår vært fyllt med roser. Vi hadde til og med en kjempestor hekk av nyperoser som luktet nydelig sødt, og som gav gode nyper på høste. Bortsett fra det var den en pest og en plage, og stakk noe aldeles forskrekkelig. Hver gang man forsøkte å plukke en rose eller en nype ble man gjennomboret av tusevis av små og veldig spisse torner.

Innen den Shetlandske tradisjonen med strikking av blondesjal, er ring-sjalene de aller fineste og tynneste. De strikkes i veldig tynt garn, og det skal være mulig å tre hele sjalet gjennom en giftering. Disse sjalene har ofte mange og veldig delikate mønster eller store og detaljerte mønstre. Disse ringsjalene ble brukt til brudesjal i gamle dager. Det er veldig mye arbeid å strikke slike sjal, og jeg har bare laget ett slikt sjal før.

Dette ringsjalet er bygget opp på tradisjonelt Shetlandsk vis, og består av et senter, en indre og en ytre bord. I seneret er det brukt en klassisk Shetlandsk mønster som heter ”The rose lace”. Til den indre borden har jeg brukt to versjoner av det samme grunnmønsteret: I den innerst delen av borden bli det strikket mønster i hver omgang, mens ytterst blir det samme mønsteret strikket med en omgang glattstrikk mellom. Det siste gir mer fylde og konsistens til mønsteret, mens det første (hvor man strikker mønster på hver omgang) blir svært elegant og luftig.

Dette mønsteret har jeg delvis komponert selv. Jeg tenkte i utgangspunktet å bruke en klassisk Shetlandsk mønster som heter ”Mrs Montague’s pattern – as a fine lace”, som jeg fant i Sharron Millers bok ”Heireloom knitting”. Problemet var at det mønsterdiagrammet som stod i boka var feil, og passet ikke til bildet av mønsteret. Denne feilen gjorde også at mønsteret ikke stemte internt heller. Da hadde jeg to valg; enten gå tilbake til det mønsteret det var bilde av eller utvide mønsterdiagrammet (ved å gjøre den samme feilen to ganger) slik at mønsteret gikk opp. Jeg valgte det siste alternativet, og det skapte en nydelig mønster som, dersom du ser nøye etter, ser ut som noen inverterte roser. Siden det passet godt inn i temaet for sjalet valgte jeg å bruke denne variasjonen snarere enn det opprinnelige mønsteret.

Til den ytre borden tok jeg utgangspunkt i et kantmønster som Sharron Miller hadde konstruert med utgangspunkt i ”The rose lase”, men jeg gjorde noen endringer i mønsteret slik at det skulle flyte bedre når jeg strikket det. I Sharon Millers versjon av dette kantmønsteret er det strikket mønster på begge sidene, men jeg valgte å ta inn en omgang glattstrikk i mellom, slik at rosene i senteret av sjalet var identiske med rosene i den ytre borden.

Til dette sjalet brukte jeg et veldig tynnt bommullsgarn som heter Gossamer Cotton, som jeg kjøpe fra Sharron Millers nettbutikk som også heter "Heireloom knitting". Dette garnet er utrolig lett og tynnt, og det går 1000 m på 25 g. Jeg brukte bare ett slikt nøste til dette sjalet. Jeg tenkte at det ville bli veldig fint med et slikt tynnt garn, men i ettertid er jeg usikker. På grunn av det tynne garnet det delikate mønstrene ble dette et utrolig krevende sjal å strikke, og jeg orket simpelthen ikke å gjøre det så stort som jeg egentlig ønsket. Og så er det så lett at det overhode ikke faller, men krøller seg sammen. Det tåler heller ikke fuktighet uten at det mister konsistensen fullstendig (noe som skjedde da jeg tok disse bildene). I ettertid skulle jeg ønsket at jeg hadde strikket sjalet i et litt tykkere og mer fyldig garn.

Vi solgte huset og de som flyttet inn fjernet rosehekken. Jeg savner den litt, og når jeg tenker tilbake på bardommen er den alltid der. Men jeg må innrømme at da jeg flyttet inn i det huset jeg bor i nå fjernet jeg de nyperosene som stod der. De er utrolig vakre og lukter søtt, men fullstendig utilnærmelige og umulige å leve med.