Stjernelys gjennom løvtak

En høstdag da jeg var fem, gikk jeg og storesøsteren min (som var elleve på det tidspunktet) oss vill i skogen. Det var den dagen jeg lærte at søsteren min overhode ikke har stedsans. Vi var ikke langt hjemmefra, og turen skulle ikke ta mer enn ca et kvarter, men det tok ikke lang tid før vi gikk oss ordentlig vill. Vi gikk i stikk motsatt retning av det vi skulle, så i stede for å gå mot bebyggelsen som lå ganske nærme, gikk rett inn i dypeste skogen.

Vi gikk og gikk i mange timer, og det ble etter hvert beksvarte natta. Siden vi var inne i skogen og det regnet, var det veldig mørkt. Jeg ble etter hvert redd og begynte å gråte. Etter mange timer kom vi plutselig til en lysning i skogen. Jeg så opp på himmelen. Skyene hadde lettet, og himmelen var dekket av stjerner. Det var utrolig vakkert. Jeg husker fremdeles følelsen av håp gjennom fortvilelsen dette synet gav meg.


Det vi også så da vi kom til lysningen i skogen var ute-lysene på noen hus i nærheten. Vi gikk mot husene, og oppdaget at vi hadde gått i en stor sirkel, og hadde endt opp ikke langt hjemmefra. Da vi kom hjem var klokken over ni på kvelden. Litt beskjemmet, men veldig lykkelig, gikk jeg å la meg den kvelden.

Jeg ville veldig gjerne lage et sjal av en stjernehimmel gjennom løvverk, slik jeg husker det fra den dagen. Til senteret i dette sjalet har jeg brukt et mønster som heter "Star light". Mønsteret ser enkelt nok ut, men er ett av de mest krevende mønstrene jeg noen gang har strikket. Til den indre borden har jeg brukt et enkelt bladmønster, som jeg har modifisert noe slik at det skal passe med økningene i hjørnene. Jeg har også lagt til dråper på bladene. Dette bladmønsteret går igjen i den ytre borden.

Jeg har strikket sjalet i et tynt og hårete alpakka garn som heter Air fra Du store alpakka. Det er strikket i en mørk stålgrå farge (no. 111) som blir veldig mørk og tung, som den regntunge kvelden i skogen. Jeg ville lage en stort, tykt, men lett sjal, som dekke alt og gjør det mørkt, men hvor du så vidt kan skimte hva som skjuler seg bak.

Dette var en opplevelse som gjorde at jeg alltid passer på at jeg vet hvor jeg er og hvor jeg skal. Men opplevelsen gjorde meg også til optimist. Det vil alltid åpnes nye muligheter, selv om alt virker veldig mørkt og helt umulig.