Fargerik fluff

Jeg har spunnet mye forskjellig i høst, men jeg sparte det aller vakreste fiberet til slutt. Det var en blanding av silke og merino, rød med noen grønne dotter innimellom. Det så aldeles nydelig ut. Nesten som sukkertøy. Men da jeg begynte å spinne ble jeg mer og mer frustrert. Fibrene så og føltes deilige og myke ut, men det inneholdt alt for mange korte fibre. Og da snakker vi om fjon. Ikke noe det gikk an å spinne av i det hele tatt. Det var bare fluff. Masse fargerik fluff.

Hadde det ikke vært for silkefibrene hadde det ikke vært noe hold i garnet i det hele tatt. Så lenge jeg hadde silkefibre igjen klarte jeg å få med meg en god del av fluffet. Men på slutten av hver fiberdott jeg spant satt jeg bare igjen med bare fluff. Jeg klarte med et nødskrik å spinne en del av denne fluffen, men tråden ble fullstendig råtten og slet bare jeg så litt strengt på den.

Det var et mareritt å spinne. Etter hvert oppdaget jeg at dersom jeg bare spant små nok fiberdotter av gangen, gikk det rimelig greit. Da klarte jeg å begrense mengden fluff jeg satt igjen med til slutt. Jeg ble ferdig etter mye om og men, og var lettet da jeg tvinnet garnet sammen. Når jeg ser på tråden må jeg imidlertid innrømme at garnet ble pent. Noen av det peneste jeg har spunnet, selv om fibrene stort sett var fluff uten substans. Så kanskje jeg ikke skal være så negativ. Det ble bra til slutt.