Fargerik fluff

Jeg har spunnet mye forskjellig i høst, men jeg sparte det aller vakreste fiberet til slutt. Det var en blanding av silke og merino, rød med noen grønne dotter innimellom. Det så aldeles nydelig ut. Nesten som sukkertøy. Men da jeg begynte å spinne ble jeg mer og mer frustrert. Fibrene så og føltes deilige og myke ut, men det inneholdt alt for mange korte fibre. Og da snakker vi om fjon. Ikke noe det gikk an å spinne av i det hele tatt. Det var bare fluff. Masse fargerik fluff.

Hadde det ikke vært for silkefibrene hadde det ikke vært noe hold i garnet i det hele tatt. Så lenge jeg hadde silkefibre igjen klarte jeg å få med meg en god del av fluffet. Men på slutten av hver fiberdott jeg spant satt jeg bare igjen med bare fluff. Jeg klarte med et nødskrik å spinne en del av denne fluffen, men tråden ble fullstendig råtten og slet bare jeg så litt strengt på den.

Det var et mareritt å spinne. Etter hvert oppdaget jeg at dersom jeg bare spant små nok fiberdotter av gangen, gikk det rimelig greit. Da klarte jeg å begrense mengden fluff jeg satt igjen med til slutt. Jeg ble ferdig etter mye om og men, og var lettet da jeg tvinnet garnet sammen. Når jeg ser på tråden må jeg imidlertid innrømme at garnet ble pent. Noen av det peneste jeg har spunnet, selv om fibrene stort sett var fluff uten substans. Så kanskje jeg ikke skal være så negativ. Det ble bra til slutt.

Mitt og bare mitt

Da har jeg endelig begynt å strikke med det. Garnet jeg har spunnet selv. I kamelhår og villsilke. I tynt tynt to-tråders garn. Et skjerf. Med stjerner på.

Jeg dobbeltstrikker skjerfet. Jeg vet ikke om det heter det. Det er et navn jeg har funnet på selv. Poenget er at jeg strikker mønster på begge sidene, i speilvente farger, slik at jeg slipper tråder som løper på baksiden. Det blir veldig fint, plaggene kan brukes på begge sidene, og du slipper at løpetrådene bak henger seg opp i ting.

Det er forsåvidt ikke noe nytt. De fleste maskinstrikkede gensere du får i dag har slik dobbelstrikk. Men jeg har ikke sett noen gjøre det for hånd før, så jeg satte meg ned en gang i vinter og fant ut hvordan jeg skulle gjøre det.

Jeg har strikket en del dobbeltstrikkede ting i det siste. Jeg skal forsøke å skrive litt om dem framover. Det er spesielt fint når man skal strikke skjerf og sjal i to farger, men jeg har også brukt det til baby-jakker og tepper.

Silkemyk glede

Jeg har lenge forsøkt å finne  tynt garn i ren silke til å strikke sjal av. Men det har vist seg å være veldig vanskelig. Jeg har funnet flere silkeblandinger, men ren silketrå er vanskelig å finne. Men nå er ikke det lengre et problem. Jeg kan bare spinne den.

Jeg har kjøpt ulike typer silkefibre, både Morbærsilke og villsilke. I tillegg har jeg kjøpt andre fiberblandinger som ligner på silke slik som Tenckel (som er et celolosefiber) og bambus. Jeg valgte å starte med villsilken.

Det var en ren glede å spinne. Lange, myke fibre som skle lett gjennom fingrene mine. Selv på håndteinen min var det ingen problem å lage et konsistent garn, og jeg kunne dra hele lengden før den sluttet å spinne. Jeg ble rett og slett lykkelig av å spinne dette garnet.


Jeg fikk tilsammen 683 meter på 67 gram silkefibre, spunnet til et to-tråders garn. Jeg har planer om å bruke dette villsilkegarnet og silke-og kamelhårsgarnet fra En ørkenvandring til å strikke et silke- og kamelhårs-skjerf. Jeg gleder meg allerede.

En ørkenvandring

 

 

Som barn var jeg alltid på leting etter noe å spinne. Faren min hadde jo laget en håndtein til meg, men jeg hadde ikke noe å spinne på. Hver gang jeg gikk forbi et jorde med noen sauer på, så jeg om det hang noen ull på gjerdet. Utbytte var heller magert, og det jeg fant var så møkkete at det ikke kunne brukes.

Men en gang hadde jeg hellet med meg. Vi var på omvisning i Kristiansand dyrepark, og en av kamelene hadde nettopp født. Vi fikk lov til å komme ned i kamelstallen å hilse på den nyfødte. Dette var på våren, og alle de voksne kamelene røytet noe aldeles forskrekkelig. Jeg spurte forsiktig en av dyrepasserne om jeg kunne få litt hår, og han tok en stor dott (sikkert 20g) og gav meg.

Jeg var lykkelig. Ikke bare hadde jeg fått en stor dott med fibre, men av kamel på toppen av det hele. Men det luktet jo noe forskrekkelig av den, så jeg tenkte jeg skulle vaske den litt før jeg begynte å spinne. Dette var i tiden før internett, og jeg visste ingenting om å vaske fibre. Det gikk jo som det måtte, og jeg satt igjen med en stor ball med tovet kamelhår.

Etter det tok det mange år før jeg med en tilfeldighet kom over nettbutikken til Spinnvilt. Og jammen hadde de ikke kamelhår der. Ferdig vasket og karet. Bare å begynne å spinne. Og det gjorde jeg. Et totråders garn, hvorav en er av kamelhår og en av villsilke. Fra de to hespene jeg spant (50g kamelhår og 50g silke) fikk jeg tilsammen litt over 800m. Planen er å strikke et silke- og kamelhårsskjerf til en jeg er glad i.

Finere fibre

Etter å ha spunnet meg gjennom 500g med Blue Faced Leisther (BFL) følte jeg at det var på tide å forsøke meg på litt finere fibre. Jeg var litt bekymret, for de var dyre, men jeg hadde fått en pose med en blanding av merino og baby-alpakka i en veldig fin rødfarge, da jeg kjøpte rokken min. Så jeg turte meg på den. Og det var som en drøm å spinne. Lekende lett. Ingenting som var seigt og hang seg opp. Alt skled, og det var kjempelett å spinne tynt garn (se bildet over).

Jeg tror det å gi meg den pakken var noe av det mest lønnsomme de har gjort på Spinnvilt, for etter at jeg fikk oppleve hvordan det kan være å spinne slike nydelige fibre var det lite som kunne holde meg tilbake. Jeg gikk sporenstraks inn i nettbutikken og kjøpte store mengde av slike deilige fibre. Og så hadde de så mange fine farger. Jeg kunne bare ikke dy meg, og handlet for så mye at jeg kan spinne på dette lageret i flere år fremover. Men jeg angret ikke et sekund.

Da jeg fikk fibrene måtte jeg bare teste ut hvordan fargene ble når jeg spant dem. Jeg kunne ikke noe annet. Men det tar litt tid å spinne opp 100g til så tynn tråd (de nøstene som er på bildene har ca 750m på 100g), og jeg ville så gjerne forsøke dem alle, så jeg bestemte meg for å spinne 25g av hver farge, slik at jeg kunne se hvordan de så ut når de var ferdige.

For å få like store nøster, delte jeg hver fiberpakke i åtte like store deler, og laget små nøster av dem. Et slikt nøste (på ca 12,5g) utgjør en tråd i disse små hespene. Jeg koset meg veldig, og kunne ikke vente til jeg skulle begynne på neste farge.

Jeg fikk også en liten trøstepakke fordi jeg måtte vente en uke på de fine fibrene. Jeg hadde ikke fått med meg at de var på spinneworkshop i Kina, og klaget da pakken min ikke kom. Jeg ble litt flau da jeg oppdaget at det stod på forsiden deres at de var ute og reiste, jeg hadde bare ikke sett det fordi jeg hadde gått rett på godsakene. Som plaster på såret fikk jeg altså en nydelig blanding av merino og silke. Litt skamfull, men veldig lykkelig, laget jeg et 25g nøste av denne blandingen også (se bildet til høyre). Men det ble så fint at jeg ikke helt klarer å skamme meg for mye over saken.

Etter å ha forsøkt å spinne slike fine fibre er det ingen vei tilbake. Jeg bare må ha mer.

Kunsten å spinne

Etter å ha anskaffet masse spinneutstyr måtte jeg jo lære meg å spinne. Jeg hadde ikke meldt meg på noen kurs, så jeg gikk til den informasjonskilden hvor man kan lære alt mellom himmel og jord; YouTube. Og jammen fantes det ikke mange instruksjonsfilmer om spinning der.

Etter å ha sett på en del av dem, slo det meg at veldig mange brukte mye tid og krefter på å spinne garn som ikke var spesielt konsistent, og i mange tilfeller heller ikke spesielt pent spunnet. "Art yarn" kalte de det, og det var alltid "lovely". Det gjaldt selvfølgelig ikke alle, og noen av disse kunstgarnene var pene og forseggjorte, men på langt nær alle. Og det gikk opp for meg at det ikke ville være så farlig om jeg brukte litt fiber på å spinne et ukonsistent og litt ubehjelpelig garn. Jeg kunne bare kalle det kunstgarn, og da var det per definisjon "Lovely". Jeg kunne rett og slett lære meg kunsten å spinne ved å spinne kunstgarn.

Denne erkjennelsen gav meg mot til å begynne å spinne. Den rokken jeg hadde kjøpt kom flatpakket, og jeg var litt utålmodig. Derfor begynte jeg å spinne på håndteinen, som ikke trengte noen montering. Jeg begynte med å spinne på 500g Blue Faced Leisther (BFL) tops (lange pølser av kammede fibre som man kan spinne direkte) som jeg hadde kjøpt på Spinnvilt. Det første 100 grammene ble så som så. Klassisk "art yarn", men jeg var veldig stolt likevel.

Da jeg var ferdig var jeg så ivrig at jeg strikket en lue av det med en gang (før jeg rakk å ta noen bilder av garnet). Det tok meg bare to timer å strikke opp det garnet det hadde tatt meg to hele kvelder å spinne. En ting som slo meg da jeg strikket luen, var at selv om garnet så litt pjuskete ut, ble luen ganske stilig. Så det gjorde ikke så mye at garnet ble ujevnt.

Med nytt pågangsmot spant jeg 300g til med tykt to-tråders BFL-garn. Det ble egentlig veldig deilig og mykt, men fremdels litt ujevnt (se de tre nøstene i kurven). Da jeg hadde gjort det, tenkte jeg at jeg skulle forsøke å spinne litt tynnere, og til min store overraskelse oppdaget jeg at det var mye enklere. Så jeg endte opp med å spinne 100 g relativt tynt en-tråders BFL-garn (se de to nøstene som ligger på bordet). Etter det var BFL-topsen spunnet opp, og jeg følte meg klar for litt finere og dyrere fibre (fortsettelse følger).

En gammel drøm som ble virkelighet

Jeg ser at jeg ikke har vært så flint til å skrive om de prosjektene jeg har hatt i det siste, og at det er ett år siden jeg sist hadde innlegg. Men nå har jeg fått en ny dille som jeg bare må fortelle om. Jeg har begynt å spinne.

Jeg er ny når det gjelder spinning, men drømmen er gammel. Helt siden jeg som barn så en dame sitte å spinne på åpen museumsdag på Lista museum, har jeg drømt om å spinne mitt eget garn. Jeg fikk faren min til å lage en håndtein til meg, og jeg kjøpte min første håndtegn allerede som femtenåring, men jeg fikk ikke tak i ren karet ull. De solgte ikke slikt på garnbutikkene på Lista på 70-tallet. Det hele gikk litt i glemmeboken, men i høst bestemte jeg meg for at nå var tiden kommet for å lage mitt eget garn.

Jeg strikker og hekler jo en god del, men det hender ofte at jeg ikke får tak i det garnet jeg er ute etter. Spesielt har jeg problemer med å finne garn til de tynne, florlette blondesjalene som jeg er så glad i å strikke. Men utvalget i slikt garn er dessverre ganske begrenset her i Norge. Men nå koser jeg meg med å spinne tynt garn i silke, kamel og alle mulige nydelige fibre som jeg før bare kunne drømme om.

Bildene her er et utvalg av produksjonen den første måneden, og den luen jeg strikket at det første garnet jeg laget selv. Detaljer om fibre og produksjonsmetoder kommer forhåpentligvis senere.

Indigo i grønt

Jeg elsker Jason Mraz, og en av favorittsangene mine er "I never knew you". Jeg har alltid forestilt meg at det handler om en man som våkner opp en morgen og har glemt alt. Når han møter kjæresten sin, vet han at han kjenner henne og at han elsker henne, men han kan ikke huske noen av de stundene de har hatt sammen. Han spør henne en masse spørsmål i et forsøk på å finne tilbake til det de en gang hadde.

Det er spesielt en strofe i sangen som festet seg hos meg. Han ser på henne og ser at hun har på seg brunt og spør "Maybe your favourite colour is brown". Men i hodet sitt hører han en stemme som sier det han vet er sant; "Indigo enlivened in green". Han forsøker å resonnere seg frem til minnene basert på observasjoner, men dypest i hjertet vet han svaret, bare fordi han elsker henne.

En dag jeg var ute for å kjøpe tynt garn til et av sjalene mine oppdaget jeg et nydelig tykt garn fra Rowan som heter "Thick'n' Thin". De hadde en nydelig kombinasjon av indigo og grønt som minnet meg om denne sangen. Jeg måtte jo bare kjøpe litt for å lage noe av dette garnet.

Når jeg sitter å strikker på kalde vinterkvelder pleier jeg å ha på meg en varmejakke. Jeg måtte bare lage en slik jakke av dette garnet. Når jeg sitter og strikker sjalene og skjerfene mine denne vinteren kan jeg hylle meg inn i en tykk varm jakke som minner meg om sann og evig kjærlighet.

Valentinsdagsskjerf

I fjor laget jeg et sjal som heter Valentinsdags-sjal. Dette sjalet er dekket av hjerter; i senteret, langs sidene og på kantene. Jeg likte dette sjalet så mye at jeg ville lage et skjerf basert på det samme mønsteret.

Jeg trengte imidlertid en ny kant, siden jeg ønsket at sidene var rette (noe de ikke var på sjalet). Jeg lette i alle bøkene mine, men fant ingen border som lignet på hjerter. Så jeg måtte lage min egen. Jeg forsøkte å få den til å se så mye ut som et hjerte som jeg bare klarte, men knopper inni, slik at hjertene fikk litt fylde.

Til dette skjerfet brukte jeg et nydelig Italiensk garn som heter Filatura Di Crosa Superior. Dette garnet er en nydelig blanding av cashmere, silke og merino ull. Jeg kjøpte dette garnet på Folkemuseet på Bygdø. Jeg har brukt dette garnet tidligere i Dagblomst-skjerfet. Jeg simpelthen elsker dette garnet. Det gir et luftig, lett, varmt, tykt, fluffy og mykt skjerf for de kalde vinterdagene.

Jeg ønsker å gi dette skjerfet til noen jeg er glad i, slik at det kan varme hjertet i tillegg til halsen i vinter.

Stjernelys gjennom nattkikkert

Jeg ønsket å lage et rektangulært ring-sjal av mønsteret Stjernelys gjennom løvtak. Jeg ville lage et enkelt brudesjal, hvor man kunne skimte sjernelyset gjennom et hav av blader.

Jeg brukte et tynt merino ullgarn som heter Fine Merino til dette sjalet. Det er veldig tynt og lett, og gir en nesten usynlig blonde. Jeg har brukt dette garnet før på sjal som Vakre vinkler, Tistelsjal og Mitt første Shetlandssjal.


Jeg tenkte at sennep ville være en fin farge, men der tok jeg veldig feil (noe jeg raskt oppdaget). Fargen fikk sjalet til å se ut som om man så på nattehimmelen gjennom en nattkikkert; alt i en slags gulgrønn farge. Av den grunn gjorde jeg sjalet noe mindre enn det jeg opprinnelig hadde planlagt.


Heldigvis for meg lyver fargene på disse bildene noe, slik at fargen ikke ser fult så ille ut. Uansett vil dette mønsteret minne meg om at jeg alltid vil finne veien hjem, uansett hvor dystert alt ser ut (for å forstå hvorfor, se denne bloggen).