Nålbundne kjørevotter fra Telemark

Her kommer det siste paret, og juvelen i kronen, i serien med votter basert på Heidi Fossnes' bok "Håndplagg til bunad og folkedrakter". Det opprinnelige paret ble funnet i Sauherad i Telemark. De kom til museet i 1892, men de vet ikke eksakt hvor gamle de er. De har imidlertid et annet par slike votter på museet som de vet er fra 1811, fordi årstallet er brodert på innsiden. Det er derfor rimelig å anta at disse vottene er fra første halvdel av 1800-tallet. Du kan finne et bilde av reproduksjonen av den opprinnelige votten her.

Disse vottene er nålbundne og tovet. Nålbinding er en veldig gammel teknikk, og det er funnet plagg helt tilbake til 1000-tallet hvor denne teknikken er brukt. Det er en veldig snedig teknikk, hvor man i prinsippet snurrer en tråd rundt tommelfingeren samtidig som man fester tråden i løkken under og ved siden. Denne teknikken er veldig fin å bruke til votter, fordi dersom det går hull på votten rakner den ikke. Det gjør dem varige og lette å reparere. Ulempen er at det er fryktelig vanskelig å ta noe opp dersom man gjør en feil. Det siste var faktisk et problem, siden jeg aldri hadde forsøkt denne tektnikken før. Det endte med at jeg måtte klippe av en hel tommel på et tidspunkt.

Heidi Fossnes beskriver ikke  i boka hvordan man nålbinder, så jeg måtte ut på nettet for å finne instruksjoner. Det gikk imidlertid relativt lett. Det finnes flere instruksjonsvideoer der ute. Bare søk på nålbinding eller naalbinding, så dukker det opp flere instruksjonsvideoer. Jeg foretrakk denne. Den er veldig fin dersom man kan tysk. Her vises flere ulike sting på en enkel og oversiktlig måte. Jeg har brukt "der Oslo stitch", siden det ser ut som det er det som er brukt på det opprinnelige paret.

Vottene er laget i PT 3, som er et tykt ullgarn som lett lar seg tove. Vottene er veldig store når du lager dem; hele 43 cm, men de reduseres til så vidt over 30 cm når de toves. Det ser ut som mine votter krympet litt mer enn den kopien de laget til boka, så jeg fikk ikke plass til en så stor bord nederst som i boka. Så jeg valgte en bølgete sikk-sakk søm i steden for. Broderiene er sydd med bomullstråd fra DCM og ulltrå fra Appelton, som er lagt dobbelt for at den skal fylle ordentlig.

På de andre hvite vottene i denne serien, overførte jeg mønsteret ved hjelp av tyll og stoff-tusj. Men det gikk ikke bra på disse vottene fordi de er tovet. Det ble bare en eneste sky av svart farge på de ytterste delene av tovingen, og det var umulig å se hvor mønsteret gikk. Derfor måtte jeg sy mønsteret i hovedtrekk for frihånd. Heldigvis ventet jeg nesten helt til slutt med å brodere disse vottene, så jeg hadde fått litt trening.

Det står ikke noe mønster i boka for hvordan man skal lage vottene, hverken hvordan man gjør selve nålbindingen eller hvor mange masker som skal legges opp.  Det er bare gitt en tegning av omrisset til votten, som man skal følge. Det var litt problematisk, siden nålbinding er litt som hekling og strikking; når man har gjort noen omganger blir arbeidet litt fastere og smalere. Det tok meg derfor flere forsøk å få antallet masker og vinkelen på fellingene/økingene riktig. Jeg har derfor laget et lite mønster for hvordan man kan lage disse vottene. Dersom man bruker samme garn som meg, og har tilnærmet like store tomler som meg (størrelse 8 i hansker) burde det går rimelig bra. Du kan finne mønsteret her. Sammen med boka og en video for hvordan man nålbinder burde det da være mulig å gjenskape disse vottene. Det er verd forsøket. De var vanskelige å brodere, men selve nålbindingen er enkel. Og så er det utrolig givende å se resultatet. Lykke til!

Verdens dyreste julegave

Julen 2007 fikk jeg en lite bok om toving av min svigerinne. Det var en søt liten bok med mange fine mønstre av hvordan man kan lage fine tredimensjonale applikasjoner av tovet strikkestoff. Jeg ble veldig inspirert og fant fram den gamle strikkemaskinen min (som jeg nesten aldri hadde brukt), og kjøpte ullgarn som lot seg tove. Hele den julen gikk med til å lage tovet ullstoff i alle mulige farger.



 

 

De første prosjektene jeg forsøkte meg på var noen små vesker til niesene mine og datteren min, samt dette lille nåletuiet. Endelig fikk jeg orden på alle de nålene som fløt rundt. Nå fikk jeg blod på tann. Jeg laget en lue til nivøen min og en veske til svigerinnen min (som jeg hadde fått boken av). Men det store prosjektet jeg hadde planer om å sy var en varmejakke til å holde meg god og varm på kalde vintermorgener.

Problemet var at jeg hadde en tyve år gammel Bernette symaskin, som ikke kunne stort annet enn å sy rett frem og siksakksøm. Jeg hadde imidlertid lyst til å pynte jakka med applikasjoner av en gammel vinranke, og da trengte jeg å kunne sy for frihånd. Det var i prinsippet mulig på den gamle maskinen, men i praksis ville det ikke bli pent. Så jeg kjøpte meg en ny Bernina med mulighet for frihåndssøm. Når jeg først skulle investere så mye, kjøpte jeg også broderimodulen i tillegg. Det ble 40-årsgaven til meg selv.

Med den nye maskinen var det en lek å applisere de gamle vinstokkene, og jakka ble snart ferdig (om enn litt stor). Men når jeg først hadde en så fin maskin måtte jeg jo forsøke broderimodulen, så jeg broderte noen ballerinasko og min datters navn, for å sy en gympose til ballett-tøyet hennes. Siden jeg på det tidspunktet ikke hadde lært å quilte, ble selve gymposen ikke så veldig pent. Det var opplagt at jeg måtte lære å quilte når jeg først hadde kjøpt en slik fin symaskin.

Så jeg gikk inn på Amazon.com for å finne bøker om quilting, leste meg opp og kjøpte kutteutstyr, stoffer, vatt, fine quiltetråder og alt annet som trengs for å quilte. Jeg oppdaget at jeg elsket å quilte, og stofflageret mitt fyller nå et helt skap.

Å begynne å quilte gav meg tilbake gløden ved å lage håndarbeid. Jeg hadde ikke gjort så mye etter at jeg fikk barn (hadde andre ting å drive med noen år), men nå var hun blitt så stor at jeg kunne fortape meg i timesvis i mine egne saker.

Etter dette har jeg fått en fornyet glede av å lære nye teknikker, som pjoning, hekling av amiguramier og strikking av tynne blondesjal. Jeg hadde trolig heller ikke begynt på et stort bunadsprosjekt uten ny symaskin og fornyet glød på håndarbeidsfronten. I en alder av 42 er også mesteparten av de store investeringene i livet nedbetalt, og jeg har råd til å dyrke hobbyene mine alt jeg bare orker.

Alt i alt må det kunne sies at den lille boka jeg fikk til jul for snart tre år siden ble den dyreste julegaven jeg noen sinne har fått.