Fri som fuglen

Da jeg studerte passet jeg på en kanarifugl et halvt år mens eierne bodde i utlandet. De trodde det var en hun, fordi den ikke sang. Etter noen uker, da den hadde vent seg til meg og omgivelsene sine, åpnet jeg døra til buret og lot den fly fritt inne på studenthybelen min. Det var ikke store hybelen, men jeg tenkte det var bedre enn å sitte inne i buret hele dagen.

Da skjedde det noe. Etter noen få uker ble fjærene dens skinnende og mer intens i fargen. Men det mest fantastiske var at den begynnte å syng. Hver dag når jeg kom hjem fra universitetet fly den ut av buret sitt, tok seg noen runder rundt hybelen, satte seg på det øverste punktet på buret og begynnte å synge. Den startet alltid med noen nydelige triller som skle over i lange melankolske toner. Den sang utrolig vakkert. Den holdt på en halvtimes tid før den avsluttet sangen, alltid på den samme måten, for så å fly inn i buret igjen.

Jeg forelsket meg fullstendig i denne fuglen, og det var med tungt hjerte jeg leverte den fra meg da eierne kom tilbake. Jeg visste at de ikke kom til å slippe den ut, og at han ville bli matt og stille, og aldri synge den vakre sangen sin for noen igjen.

Nå for tiden må jeg nøye meg med fuglene utendørs. Ville fugler er veldig fasinerende. De er ikke vant til å bli sett, så når du gjør dem oppmerksom på at du ser dem, blir de ofte veldig forvirret. Noen blir redde og flyr sin vei, mens andre blir nyskjerrige og vil ha kontakt. Da jeg raket plenen forrige vår fikk jeg kontakt med en liten røstrupe. Han hoppet rundt meg i flere timer, fløy avgårde med litt reirmaterialet, kom tilbake igjen etter en stund, satte seg i en busk like ved og sang litt for meg. Jeg møtte ham flere ganger den våren, og hver gang hoppet han rundt meg og sang litt.

Jeg elsker fugler, og jeg ønsket å lage en liten hyllest til dem. Det var veldig vanskelig å finne mønstre som lignet fugler, men jeg fant to: ett som ligner fugler som flyr i flokk og ett som ser ut som vingene til en vakker burfugl som skal til å fly. Jeg valgte å plassere burfuglen i en ramme i senteret av skjerfet, mens de ville fuglene flyr forbi utenfor. Fri.

Mønsteret av de ville fuglene som flyr i flokk heter egentlig "Shower head", og er et mønster jeg fant i Barara G. Walker' bokserie "A Treasury of Knitting Patterns". Mønsteret av sangfuglen er et sommefugl-mønster jeg fant i Siri Reimanns bok "The Haapsalu Shawl". Jeg fant mønsteret i kantborden i Nancy Bush's bok "Knitted Laces of Estonia". Sjerfet er strikket i et tynt hårete alpakkagarn som heter "Air" fra Du store alpaca, i en mørk lilla farge (no. 110). Sjerfet er strikket til en sort og lilla kåpe jeg har (se bildene).

 Dette skjerfet har jeg strikket med en tanke til alle vakre sangfugler i bur, i håp om at de en gang får oppleve å være fri. Som fuglen.

Faunens slør

Den høsten jeg var fire tok mamma med seg meg og mine to storesøsken i skogen for å plukke blåbær. På et tidspunkt rope mamma på oss og advarte oss om å gå unna bikuben. Men jeg kunne ikke se noen bikube. Jeg så bare trær og lyng. Det var som om noen hadde trukket et slør foran øynene mine. Som om jeg ikke kunne fokusere. Jeg så overhode ingen bikube.

Det gikk jo som det måtte: Begge søsknene mine så kuben og gikk unna, mens jeg, som ikke så noe, gikk rett på. Jeg rett og slett falt over bikuben. Da de andre spurte hvorfor jeg ikke gikk unna, var alt jeg kunne svare "jeg så den ikke". Jeg var fullstendig dekket av bistikk på hele overkroppen. Hver gang jeg tenker på dette minnet kjenner jeg lukten av eddikk, som mamma tok på stikkene for at det skulle gjøre mindre vondt.


I filmen "Løven, heksa og klesskapet" møter den lille jenta Lucy faunen Tumnus under lyktestolpen som markerer yttergrensen for Narnia. Han tar henne med hjem på te, hvor han spiller fløyte for henne slik at hun faller i transe og ikke oppdager at noe er galt. Tumnus har nemlig tenkt å gi Lucy over til Heksen Hvit, men heldigvis for Lucy får Tumnus dårlig samvittighet og klarer ikke å fullføre planen.


Da jeg så filmen for første gang fikk historien om faunen Tumnus meg til å huske blåbærturen med mamma som endte så galt. Det var som om en faun hadde spillt fløyte for meg slik at jeg ikke kunne se noe annet enn trær og blåbærlyng, slik at jeg gikk rett inn i faren selv om jeg var advart. Uflaks for meg at min faun ikke hadde noen skrupler med å kaste blår i øynene mine, i motsetning til Mr. Tumnus, som ikke klarte å forråde Lucy når det kom til stykket.

Mønsteret i senteret på dette sjalet er kalt Faunens øye (The Faun's eye), og ser rett og slett ut som hodet på en faun. Dette er et mønsteret som jeg fant i Barara G. Walkers bokserie ”A treasury of knitting patterns”. Utenfor, i den indre borden, har jeg et mønster av blåbærlyng som jeg har komponert selv, med knopper av små grønne (dvs. ikke helt modne) blåbær innimellom.

Den ytre borden er også delvis selvkomponert. Den består av to mønstre; innerst er det blader i slynge, og ytterts tre bær i haug. Det ytterste mønsteret er en modifikasjon av et mønster jeg fant i Sharron Millers bok "Heirloom Knitting". Bladene i slyngen innerst i den ytre borden er selvkomponerte, inspirert av et mønster jeg så på et bilde av en genser i en avis.

Ved første øyekast, ser man bare blader og blåbærlyng på dette sjalet. Men ser man nøyere etter, begynner øynene til faunen å tre frem. Når man først har sett øynene, ser man at det er mange av dem. Hele senteret av sjalet er dekket med fauner.

Nå, som voksen, vet jeg at jeg ikke så bikuben fordi jeg var for lav og derfor ikke kunne se den bak all vegitasjonen. Men som barn virket det nesten magisk. Morsomt å tenke på hvilke forklaringer man lager seg når man ikke helt forstår hva som skjer......

Stjernelys gjennom løvtak

En høstdag da jeg var fem, gikk jeg og storesøsteren min (som var elleve på det tidspunktet) oss vill i skogen. Det var den dagen jeg lærte at søsteren min overhode ikke har stedsans. Vi var ikke langt hjemmefra, og turen skulle ikke ta mer enn ca et kvarter, men det tok ikke lang tid før vi gikk oss ordentlig vill. Vi gikk i stikk motsatt retning av det vi skulle, så i stede for å gå mot bebyggelsen som lå ganske nærme, gikk rett inn i dypeste skogen.

Vi gikk og gikk i mange timer, og det ble etter hvert beksvarte natta. Siden vi var inne i skogen og det regnet, var det veldig mørkt. Jeg ble etter hvert redd og begynte å gråte. Etter mange timer kom vi plutselig til en lysning i skogen. Jeg så opp på himmelen. Skyene hadde lettet, og himmelen var dekket av stjerner. Det var utrolig vakkert. Jeg husker fremdeles følelsen av håp gjennom fortvilelsen dette synet gav meg.


Det vi også så da vi kom til lysningen i skogen var ute-lysene på noen hus i nærheten. Vi gikk mot husene, og oppdaget at vi hadde gått i en stor sirkel, og hadde endt opp ikke langt hjemmefra. Da vi kom hjem var klokken over ni på kvelden. Litt beskjemmet, men veldig lykkelig, gikk jeg å la meg den kvelden.

Jeg ville veldig gjerne lage et sjal av en stjernehimmel gjennom løvverk, slik jeg husker det fra den dagen. Til senteret i dette sjalet har jeg brukt et mønster som heter "Star light". Mønsteret ser enkelt nok ut, men er ett av de mest krevende mønstrene jeg noen gang har strikket. Til den indre borden har jeg brukt et enkelt bladmønster, som jeg har modifisert noe slik at det skal passe med økningene i hjørnene. Jeg har også lagt til dråper på bladene. Dette bladmønsteret går igjen i den ytre borden.

Jeg har strikket sjalet i et tynt og hårete alpakka garn som heter Air fra Du store alpakka. Det er strikket i en mørk stålgrå farge (no. 111) som blir veldig mørk og tung, som den regntunge kvelden i skogen. Jeg ville lage en stort, tykt, men lett sjal, som dekke alt og gjør det mørkt, men hvor du så vidt kan skimte hva som skjuler seg bak.

Dette var en opplevelse som gjorde at jeg alltid passer på at jeg vet hvor jeg er og hvor jeg skal. Men opplevelsen gjorde meg også til optimist. Det vil alltid åpnes nye muligheter, selv om alt virker veldig mørkt og helt umulig.

En rosehave

Gjennom hele oppveksten var hagen vår vært fyllt med roser. Vi hadde til og med en kjempestor hekk av nyperoser som luktet nydelig sødt, og som gav gode nyper på høste. Bortsett fra det var den en pest og en plage, og stakk noe aldeles forskrekkelig. Hver gang man forsøkte å plukke en rose eller en nype ble man gjennomboret av tusevis av små og veldig spisse torner.

Innen den Shetlandske tradisjonen med strikking av blondesjal, er ring-sjalene de aller fineste og tynneste. De strikkes i veldig tynt garn, og det skal være mulig å tre hele sjalet gjennom en giftering. Disse sjalene har ofte mange og veldig delikate mønster eller store og detaljerte mønstre. Disse ringsjalene ble brukt til brudesjal i gamle dager. Det er veldig mye arbeid å strikke slike sjal, og jeg har bare laget ett slikt sjal før.

Dette ringsjalet er bygget opp på tradisjonelt Shetlandsk vis, og består av et senter, en indre og en ytre bord. I seneret er det brukt en klassisk Shetlandsk mønster som heter ”The rose lace”. Til den indre borden har jeg brukt to versjoner av det samme grunnmønsteret: I den innerst delen av borden bli det strikket mønster i hver omgang, mens ytterst blir det samme mønsteret strikket med en omgang glattstrikk mellom. Det siste gir mer fylde og konsistens til mønsteret, mens det første (hvor man strikker mønster på hver omgang) blir svært elegant og luftig.

Dette mønsteret har jeg delvis komponert selv. Jeg tenkte i utgangspunktet å bruke en klassisk Shetlandsk mønster som heter ”Mrs Montague’s pattern – as a fine lace”, som jeg fant i Sharron Millers bok ”Heireloom knitting”. Problemet var at det mønsterdiagrammet som stod i boka var feil, og passet ikke til bildet av mønsteret. Denne feilen gjorde også at mønsteret ikke stemte internt heller. Da hadde jeg to valg; enten gå tilbake til det mønsteret det var bilde av eller utvide mønsterdiagrammet (ved å gjøre den samme feilen to ganger) slik at mønsteret gikk opp. Jeg valgte det siste alternativet, og det skapte en nydelig mønster som, dersom du ser nøye etter, ser ut som noen inverterte roser. Siden det passet godt inn i temaet for sjalet valgte jeg å bruke denne variasjonen snarere enn det opprinnelige mønsteret.

Til den ytre borden tok jeg utgangspunkt i et kantmønster som Sharron Miller hadde konstruert med utgangspunkt i ”The rose lase”, men jeg gjorde noen endringer i mønsteret slik at det skulle flyte bedre når jeg strikket det. I Sharon Millers versjon av dette kantmønsteret er det strikket mønster på begge sidene, men jeg valgte å ta inn en omgang glattstrikk i mellom, slik at rosene i senteret av sjalet var identiske med rosene i den ytre borden.

Til dette sjalet brukte jeg et veldig tynnt bommullsgarn som heter Gossamer Cotton, som jeg kjøpe fra Sharron Millers nettbutikk som også heter "Heireloom knitting". Dette garnet er utrolig lett og tynnt, og det går 1000 m på 25 g. Jeg brukte bare ett slikt nøste til dette sjalet. Jeg tenkte at det ville bli veldig fint med et slikt tynnt garn, men i ettertid er jeg usikker. På grunn av det tynne garnet det delikate mønstrene ble dette et utrolig krevende sjal å strikke, og jeg orket simpelthen ikke å gjøre det så stort som jeg egentlig ønsket. Og så er det så lett at det overhode ikke faller, men krøller seg sammen. Det tåler heller ikke fuktighet uten at det mister konsistensen fullstendig (noe som skjedde da jeg tok disse bildene). I ettertid skulle jeg ønsket at jeg hadde strikket sjalet i et litt tykkere og mer fyldig garn.

Vi solgte huset og de som flyttet inn fjernet rosehekken. Jeg savner den litt, og når jeg tenker tilbake på bardommen er den alltid der. Men jeg må innrømme at da jeg flyttet inn i det huset jeg bor i nå fjernet jeg de nyperosene som stod der. De er utrolig vakre og lukter søtt, men fullstendig utilnærmelige og umulige å leve med.

Tistler

Gjennom hele oppveksten pleide vi å gå søndagstur, som de fleste respektable familier på 70-tallet. Mine favorittsteder å gå søndagstur på min barndoms Lista var til hellerissningssteien på Penne, opp Bøensbakken innerst i Framvaren og ut på en av de mange strendene. Strendene er spesielt vakre om vinteren, når du kan gå på sanden uten å falle nedi og uten å få sand i skoene.

I grøftekanten på jordene langs strendene vokste det tistler; både strandtistler og vanlige tistler. De er egentlig ganske vakre med en nydelig rødlilla blomst (dvs. de vanlige tistlene har vakre blomster, ikke strandtistelen, som er mer uanselig). Når blomstene på tistelene visner blir de til borrer, som setter seg fast over alt. Jeg husker spesielt en søndagstur da jeg og broren min hadde hatt "borre"-krig. Jeg husker ikke selve krigen, men det jeg husker veldig godt er hvor mye vanskeligere det var å få borrer ut av lang jentehår enn av kort guttehår.

Likevel har jeg alltid likt tistler. Planten er kanskje ikke særlig innbydende, men blomsten er veldig vakker. Og så er det fasinerende hvor godt borrene fester seg til de aller fleste flater.

Et estisk mønster, som går under navnet "Verdens vakreste blondemønster" gir meg assosiasjoner til tistelblomster. Jeg har brukt dette mønsteret før, bl.a. i senteret til "Verdens vakreste"-sjal. Du kan finne dette mønsteret bl.a. i Siri Reimann's bok "The Haapsalu shawl". I dette sjalet er "verdens vakreste blondemønster" brukt ytterst i senteret av sjalet. Innerst i senteret har jeg brukt et mønster av et tistelblad, som heter "Thistle Leaf Pattern" som jeg fant i Barara G. Walkers bokserie ”A treasury of knitting patterns”.

Til resten av senteret, mellom tistelbladene og -blomstene, har jeg brukt et klassisk Shetlands blondemønster som bl.a. finnes i Sharron Millers bok "Heirloom Knitting", hvor mønsteret heter "Small leaf". Jeg har brukt dette mønsteret i flere sjal, og det gir en veldig luftig blonde, som en frisk havbris. Den ytre borden har jeg komponert selv rundt tistelblomsten i en modifisert versjon av "Verdens vakreste blondemønster"-mønsteret, slik at sjalet ser ut som det er omkranset av tistelblomster.

Jeg har strikket sjalet i et svært tynt merinoullgarn som heter "Fine Merino", som jeg kjøpte på en amerikansk nettbutikk som heter "Purl Soho". Den luftige blonden gjør neste sjalet helt usynlig, som et drag i luften som lukter saltvann. Problemet med dette garnet er imidlertid også at det er så tynnt og lett at sjalet egentlig ikke faller så pent. Mønsteret blir også nesten usynlig. Det var også litt fuktig i luften da jeg tok bildet, noe som førte til at sjalet minstet fasong og spenst.

I etterpåklokskapens navn burde jeg kanskje ha valgt et litt tyngre garn til dette sjalet, men det vet man ikke før man har prøvd. Jeg ble i alle fall fornøyd med selve komposisjonen i sjalet. Det gir en lys, lett og luftig følelse, som et lykkelige barndomsminner fra en søndagstur på stranda.

"Verdens vakreste"-sjal

Mønsteret som er brukt som hovedmotiv i dette sjalet er blitt kjent i Amerika som "verdens vakreste blondemønster". Mange hundre sjal med dette mønsteret ble bestilt fra Haapsalu i Estland til USA. Personlig synes jeg mønsteret ser ut som blomsten på en tistel. Dette er et veldig enkelt og vakkert mønster, og det er lett å se hvorfor det ble så populært i USA.

Dette sjalet består av et senter med "verdens vakreste mønster"-mønsteret. Du kan finne dette mønsteret f.eks. i Siiri Reimanns bok "The Haapsalu Shawl". Utenpå dette mønsteret har jeg valgt et klassisk Estisk påstrikket avrundet bord, som strikkes i ring på rundpinner. Denne borden kan du finne i Nancy Bush's bok "Knitted Laces of Estonia".

I dette sjalet har jeg valgt en blanding av silke og mohair garn, som heter Alchemy fra Haiku. Jeg har valgt å strikke sjalet i en beige farge (124m - Husk). Jeg har brukt dette garnet både i "En fornemmelse av skog" og i "Brunt høstløv". Du finner sannsynligvis ikke dette garnet i vanlige norske garnforetninger, så du må på nettet å kjøpe. Har du ikke så mye øvelse i å strikke blondestrikk, vil denne typen garn kunne være litt utfordrende. Det kan være en ide å bytte til et glatt og litt mer elastisk ullgarn. Det vil nok også få frem mønsteret litt bedre. Imidlertid blir blonder strikket i slike tynne fluffy garn ofte veldig vakre, og sjalet blir veldig lunt og luftig på en gang.

Dette mønsteret krever litt øvelse å strikke fordi det ikke er like mange masker i hver omgang. Det gjør det litt vanskelig å se fra selve mønstertegningen hva som er strukturen i mønsteret. Men dersom man følger oppskriften slavisk ser man plutselig strukturen, og da er det ikke så vanskelig å strikke som det så ut ved første øyekast. Er man litt øvet eller motivert bør det gå greit å strikke dette sjalet, men det kan være en ide å strikke en prøvelapp av mønsteret slik at man får intuisjon før man starter på selve sjalet.

Brunt høstløv

Inspirasjonen for mye av det jeg har laget den siste tiden kommer fra barn- og ungdomsminner. Mange av de eldste minnene mine har stått veldig klart for meg.

Jeg har alltid vært fasinert av hva jeg husker og hva jeg glemmer. Det er ikke alltid de store hendelsene som står klart for meg i ettertid. Noen ganger er det de små hendelsene; som den fine glidelåsen på jakka mi og løvetennene under trappa, fra mitt aller første barndomsminne fra jeg var litt over ett år. Eller lyset på brygga til mine besteforeldres hus på Furuholmen utenfor Kragerø, når jeg som femåring måtte ut på utedoen om natta en sommerkveld tidlig på 70-tallet.

Jeg har alltid tenkt at minner er som brunt høstløv. Det finnes to typer: De som faller ned om høsten og ligger i store hauger på veier og plener, og de som sitter fast på trærne helt frem til knoppene springer neste vår. Det er flest av den første typen. De holder formen en stund, men etter hvert går de i stykker og blir til en uformelig masse og man kan ikke lengre skille fragmentene av ulike blader fra hverandre.

Den andre typen er mer sjelden, og finnes bl.a. på Vintereik og i naboens hekk (se bilde til venstre). Disse bladene blir sittende på kvisten gjennom hele vinteren selv om de er brune og døde, og faller ikke av før nye skudd springer ut. Slike minner er nesten like klare den dag i dag trettifem til førti år etter, og jeg kan fremdeles huske lukten av katter som føder og nystekt fattigmann. Jeg har alltid ment at lykken i livet er lettere å oppnå dersom det er flest gode minner blant bladene på vintereika.

Da jeg var på tur til London høstferien i 2011 kjøpte jeg bl.a. et nydelig silke- og mohairgarn som heter Alchemy fra Haiku. Jeg kjøpe flere nøster i forskjellige farger, og har strikket flere sjal i dette garnet, bl.a. "En fornemmelse av skog". Jeg kjøpe også tre bunter i en grønnbrun farge (127e-strange fruit) som minnet meg om høstløv som har falt ned og ligger på bakken. Jeg har tenkt mye på gamle minner i det siste, og endte opp med å strikke dette sjalet. Til senteret av sjalet brukte jeg et standard Estisk bladmotiv som heter bjørkeløv (birch Leaf pattern). Jeg måtte modifisere det noe for at det skulle passet med fellingen i sjalet. Borden nederst er hentet fra et annet Estisk motiv jeg også fant i Nancy Bush' bok "Knitted laces of Estonia". Det er den samme borden som i "Kronprins Gustav-Adolfs sjal".

Dette sjalet er veldig lett å strikke, men effektfullt i all sin enkelhet. Jeg vet ikke hvorfor alle disse gamle minnene komme frem akkurat nå. Kanskje er det irritasjon over å bli middelaldrende eller de assosiasjonene jeg får når jeg lager alle disse sjalene. Hvem vet. Det er i grunnen ikke så viktig. For meg er det viktigste den inspirasjonen de gir meg til å lage ting. Så kanskje kommer det noe godt ut av at kroppen min visner og forfaller som brunt høstløv.

Vakre vinkler

I bokprosjektet mitt er planen å vise ulike typer av blondesjal. Jeg hadde både Estiske og Shetlandske mønstre (ofte i kombinasjon), loddne og glatte, med og uten knopper. Men jeg hadde ingen florlette sjal. En stor del av den Shetlandske tradisjonen med strikkede blonder er å lage florlette sjal som du nesten ikke kan se og som du kan tre gjennom en giftering (såkalte ringsjal). Jeg bare måtte bare ha et slikt sjal til boka mi.

Jeg var veldig usikker på valg av mønster. Jeg ville ha noe enkelt og litt tidløst. Ofte er mønstrene på de Shetlandske ringsjalene (som er de tynneste og fineste sjalene) fylt av overdådige mønstre. Jeg ville imidlertid ha noe enkelt og luftig. Og så ville jeg strikke det i svart, som et slør over en fin kjole.

Etter å ha rotet rundt i bøkene mine, kom jeg over to mønstre i Barara G. Walkers bokserie ”A treasury of knitting patterns” som kunne passe til et slikt sjal. Mønsterene heter "Dainty Chevron" og "Daintier Chevron", og betyr rett og slett bare vakre vinkler (noe de jo er). Egentlig er dette bare ett mønster. Forskjellen mellom dem er at i det ene mønsteret strikkes det mønster på hver omgang, dvs. både på retten og på vrangen, mens i det andre mønsteret er det lagt inn en omgang vrang på vrangen mellom hver av mønsteromgangene.

Senteret i sjalet er strikket i to deler, som så sys sammen med en usynlig søm. Det gjøre mønsteret i senteret symmetrisk. Deretter strikkes det på en tradisjonell Shetlands bord; hvor borden strikkes på tvers av strikkeretningen, og festes til senteret av sjalet ved å strikke den siste masken i borden sammen med neste maske i sjalet. Jeg valgte en veldig enkel bord med vinkler fra boken "Heirloom Knitting" av Sharon Miller. Dette mønsteret strikkes også på begge sidene, noe som gjør borden veldig luftig.

Jeg brukte et veldig tynt koksgrått merinoullgarn som ganske enkelt heter "Fine merino", som jeg hadde kjøpt på en amerikansk nettbutikk som heter "Purl soho". Jeg har brukt dette garnet før til "Mitt første Shetlands-sjal".

Ting som strikkes i dette garnet blir florlett, og sammen med den veldig luftige blonden gjør det at sjalet blir nesten usynlig. Dette er et krevende sjal å strikke, både på grunn av det tynne garnet og fordi det strikkes mønster på vrangen, men jeg fikk da det sjalet jeg hadde ønsket meg.