Irsk hekling

En gang jeg kikket litt på favorittbloggene mine så jeg en link til arbeider laget av irsk hekling (direkte oversatt fra Irish chrochet som det heter på engelsk). Disse arbeidene var utrolig vakre, og jeg bare måtte prøve.

Jeg begynte å lete rundt på nettet etter mønstre og garn. Det var rett og slett litt vanskelig å finne. Jeg fant en del gamle mønsterhefter, som er trykt opp igjen. Jeg bestilte en del bøker og hefter. Problemet er at alle disse mønstrene bare heter Irish Crochet, så da de kom i posten viste det seg at jeg hadde kjøpt flere eksemplarer av to hefter (pluss en del andre i tillegg), som er en reprint av et mønster som ble utgitt på Precilla i 1909. Jeg endte opp med å kjøpe disse to heftene både elektronisk (se her for en link), som separate hefter (husker ikke helt hvor jeg fant dem) og som en bok hvor begge heftene er slått sammen (se her for en link).

Disse to heftene inneholdt imidlertid svært mange vakre motiver, og overgikk de andre mønstrene en høy gang (alle bildene her er heklet etter mønstre fra det første av disse to heftene). Dette er fine mønstre å starte med. Relativt enkle instruksjoner og gode (og vakre) illustrasjoner. Vær imidlertid oppmerksom på at de har litt annen notasjon i dette heftet enn det som er vanlig i moderne engelske mønstre. En fastmaske kalle f.eks. double crochet her, mens den vanligvis kalles en single crochet i moderne mønstre. Det er derfor lurt å gå gjennom de sidene som forklarer hvordan de ulike maskene gjøres, selv om du er en erfaren hekler.

Som ellers når jeg har forsøkt å lage blonder (enten strikkede eller heklede), hadde jeg problemer med å finne tynt nok garn. I boka står det at man skal bruke tykkelse 100 (som er tynt som en sytråd). Noe sånn fant jeg ikke i butikken. Det tynneste garnet de hadde der var 10, som ble altfor tykt. Jeg forsøkte å finne så tynnt garn på nettet, men det var også vanskelig. Det fantes som bestillingsvare på noen nettbutikker, men da bare i hvit. Det tynneste garnet jeg fant (på lager) var 30, og det hadde de også bare i hvit. Det tynneste garnet jeg fant i farger var 20, og det er bare noen få produsenter som produserer dette i farger. En fin nettbutikk for å finne slikt tynnt garn er Royal Yarns. De har svært godt utvalg i mange tykkelser og produsenter.

Siden det var vanskelig å finne så tynnt garn i farger, bestemte jeg meg for å starte i garn nr 10 (for å øve meg litt), og så forsøke å hekle med quiltetrådene mine etterpå. De er av bommul og i mange fine farger. Bildene med hvite blomster er heklet med garn nr 10, og de med farger er heklet i sytråd (Yli quiltetråd). Det gikk greit å hekle med sytråd med nål på 0,6 mm. Det var litt kronglete i begynnelsen, men etter hvert gikk det helt greit. Jeg forsøkte imidlertid å hekle med tynnere sytråd enn quiltetrådene min (som egentlig er ganske tykk til å være sytråd), og det var svært vanskelig. Forskjellen i størrelse mellom å hekle med garn nr 10 og sytråd kan du se på bildet til venstre. Begge blomstene er heklet med det samme mønsteret, men den orange blomsten er heklet med sytråd.

De motivene som er heklet med sytråd skal jeg bruke til å pynte et etui jeg skal lage for å oppbevare heklenålene mine. Hva jeg skal bruke de andre motivene til vet jeg ikke, men kanskje en quiltet veske til å frakte hekletøy i ville vært fint. De er ikke ferdig enda. For å lage en ekte irsk blonde, må man ha flere slike motiver, og frihåndshekle dem til rette størrelsen, med ulike former for nettingmønstre mellom. Se her og her for illustrasjoner av hvordan dette kan gjøres. Gleder og gruer meg litt til å forsøke meg på det. Blir det vellykket, planlegger jeg å forsøke å lage en sommerkjole til datteren min.

Mini-Elise

Den første MiniMe-en jeg laget var Mini-Elise. Hun var en gave til min datter Elise på 9-årsdag hennes. Hun er laget basert på Beth Webbers dukke Free Spirit. Klærne er også basert på mønstre til denne dukken, som du kan finne på Beth Webbers blogg "By hock by hand".

Jeg forsøkte å få dukken til å ligne på min datter Elise (se nederste bilde), med blå øyne og blondt hår. Siden det var den første jeg laget, ble nok ikke likheten like bra som jeg skulle ønske. Jeg synes likevel hun hører med i samlingen, i og med at det var denne dukken som gav meg inspirasjonen til å lage MiniMe-serien.

Kronprins Gustav-Adolfs sjal

Dette sjalet ble gitt til dengang kronpris Gustav-Adolf av Sverige da han besøkte Estland i 1936. Mønsteret er en kopi basert på bilder av sjalet, som ble designet og strikket Mrs. Valdeman. Dette er et nydelig sjal, med et veldig enkelt, men vakkert rutemønster i midtpartiet og store stjerner langs den indre borden. Mønsteret har jeg funnet i Nancy Bushes bok "Knitted Laces of Estonia", som er en aldeles nydelig bok. En fin nybegynnerbok dersom man aldri har strikket slike sjal før, men også noe for mer drevne strikkere, siden de fleste av mønstrene i boka er aldeles fantastiske.

Jeg har strikket sjalet i et svært tynt merinoullgarn som heter "Fine Merino", som jeg kjøpte på en amerikansk nettbutikk som heter "Purl Soho". Der har de et godt utvalg i tynne garntyper i ulike typer fibre; mest ull, men også silke, lin og bambus.

Sjalet er 95x95 cm, og veier bare 42g. I etterpåklokskapens navn tror jeg sjalet ville blitt litt finere med et litt tykkere garn, både fordi det da ville blitt større, fallt litt tyngre og fordi knuppene hadde kommet bedre til sin rett. Når det kommer til stykket er slikt tynt garn nok penest til mønstre uten knopper.

Sjalet har ligget ferdig strikket nesten et år. Det har ligget på et lite bord sammen med et annet sjal og ventet på å bli blokket ut. Da jeg tok det frem, fikk jeg sjokk. Det hadde vært en liten mus å gnaget hull i det. Hver høst når frosten kommer pleier musene å komme inn fra skogen for å finne mat og varme inne i huset. Da begynner den årlige musejakta. I år hadde musen altså klart å komme seg inn på stua og graget hull i sjalet mitt. Til min store lettelse klarte jeg å lappe hullet slik at det ikke rakner mer. Dersom man ser nøye etter, ser man at sjalet ikke er like pent på to punkter, men da må man se nøye etter. Jeg satser på at dersom jeg ikke forteller om dette, er det ingen som vil legge merke til det.

Petter Kanin

Da er Petter Kanin endelig ferdig. Jeg begynte på ham for over ett år siden, men han har ligget halvferdig en lang stund. Men nå som bunadsprosjektet nesten er i boks, benyttet jeg anledningen til å ferdigstille diverse ting, deriblandt Petter.

Han er favoritten min fra boka "Le Monde de Beatrix Potter", og det sier ikke lite. Denne boka er full av aldeles nydelige korstingsbroderier av Beatrix Potters bilder. Jeg har allerede brodert flere mus, blandt annet en skreddermus og mange små kjøkkenmus, som jeg broderte til en gardinkappe til kjøkkenvinduet på hytta. Dersom du bare skal ha en bok med korstingsbroderier, og liker Beatrix Potter, er dette absolutt boka for deg.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med Petter enda. Trolig blir han en del av en quiltet veske. Vi får se.

Mini-Mona

Møt MiniMona. MiniMona er veldig glad i å være ute i naturen. I en dekkstol på terrassen i kollonihagen på Rodeløkka, et stenkast fra Karl Berners plass midt i Oslo. Der nyter hun vårsola, gjerne med et glass røvin og en god bok. Naboene synes nok av og til at gresset blir litt langt, og at det gror for mye ugress i plenen, men MiniMona liker det best sånn. Hvis noen vet å nyte livet er det henne.

Hun skal gis bort til Mona, en kollega av meg, som fyller 50 år i april. De har svært mye til felles, og jeg tror de vil trives godt sammen. Mona har vært primus motor for det som skjer av sosiale begivenheter på jobb, og hun fortjener en sjelevenn å nyte livet sammen med. Det er Mona som passer på at kollegaer får en liten oppmerksomhet når de får barn, fyller år eller skader seg. Hun er med på alle julebord, og arrangerer julegløgg for avdelingen i slutten av desember. I tillegg er hun usedvanlig hyggelig. Generelt lengter Mona etter sol og varme og tid til å nyte livet. Nå kan hun gjøre det sammen med MiniMona, så får hun selskap.

MiniMona er en modifikasjon av Beth Webbers dukke, Mini Free Spirit. Har du ikke vært innom bloggen hennes, By hock by hand, bør du gjøre det umiddelbart. Hun lager mange utrolig søte heklede dukker, og hun legger ut alle mønstrene gratis på bloggen sin, inkludert mønstre av klær og kjæledyr.

Monas hår er laget av et tynnt alpakka garn fra Du store Alpakka, som rett og slett heter Tynn Alpakka. Terrassen er laget av Østlandsgarn, som du kan finne på Nille. Gresset er heklet av en flossete garn med det nette navnet On Line Linie 9 Multidream, og tøy, blomster og sommerfuglen er heklet i diverse rester av tynt heklegarn (vet ikke hva alle sammen heter).

Blomstene og sommerfuglen har jeg fra to fantastiske bøker med mønstre av mange forskjellige heklede og strikkede blomster. Sommerfuglen og de små blomstene i gresset er fra boka "100 Flowers to Knit & Crochet" og den litt større blå blomsten er fra boka "Chrochet Bouquet". Begge bøkene er fantastiske, med litt ulike typer blomster. Liker du tredimensjonale blomster som ligner på orginalen, bør du velge 100 Flowers to Knit and Crochet. Dersom du også liker mer abstrakte blomster, gjerne som en del av en Irsk heklet blonde, bør du velge Crochet Bouquet. Begge to er imidlertid veldig vakre.

Jeg har etter beste evne forsøkt å få MiniMona til å ligne på orginalen (se bildet til høyre). Tanken er at like barn leker best.

Bursdagskort i korssting

I fjor festet jeg en liten amigurami på bursdagsgavene til alle jentene i klassen til datteren min (se her for en link til fjordårets bursdagskort). I å hadde jeg lyst til å brodere noe til dem. Så jeg så gjennom alle korsstingsmønstrene mine, og fant noen små alver som stavet ut ulike bokstaver (se her for en link til boken). Jeg bestemte meg for å lage en liten nålpute med forbokstaven til hver av jentene.

 







Jeg har nå brodert alle bokstavene, og laget de fleste putene (se diverse bilder). Det er A for Ane, B for Bethine, E for Elida, Emilie og Elise, H for Hanne, I I for Ingrid Irene, M for Mia, S for Synne og T for Thelma. To av putene er allerede gitt bort, den siste gis bort i desember.

 

 








Håper jentene setter pris på putene, og kanskje at det inspirerer til å lage ting selv.

 

Begynnelsen på slutten

Jeg har ikke fått laget så mange ting i høst. Ikke fordi jeg ikke har jobbet, men fordi bunadsprosjektet mitt har tatt mye tid. Nå begynner jeg imidlertid å se begynnelsen på slutten av dette prosjektet.

Jeg er nå helt ferdig med bunaden og veska (se diverse bilder). Jeg var også ferdig med skjorta, men det viste seg at de hadde klippet den for liten på Heimen, så de måtte klippe en ny skjorte til meg. Men nå som jeg vet hvordan den settes sammen, vil det ikke ta meg mer enn en uke når det nye stoffet kommer.

Det som gjenstår nå er trøya. Problemet er at det ikke finnes en monteringsanvisning for trøya til Den Norske husflids versjon av Vest-Telemarksbunaden.

For å gjøre det enda vanskeligere, stemmer heller ikke den utstillingsmodellen de har i butikken med den som jeg har fått kuttet. Hvordan dette skal løses vet jeg ikke, men det er mulig fru Storlien, som holder det kurset jeg går på, er i stand til å finne ut av det. Vi har fem kurskvelder igjen, så jeg håper vi skal få det til. Da bør hele bunaden være ferdig i løpet av mars.

Det har mao tatt meg syv måneder å gjøre den ferdig, dersom alt går bra. Uansett skal jeg nok bli fin i ny bunad til 17. mai, selvom trøya ikke blir ferdig.

Alpakkadilla

   Jeg har i likhet med mange andre normenn (eller kvinner) fått alpakkadilla. Alpakkagarn er så fantastisk nydelig å strikke med. Alt blir så glatt og mykt med alpakka. Her er en jakke jeg strikket i jula. Jeg lette etter fine strikkemønstre i alpakka, og fandt dette mønsteret som måndedens mønster for juli 2010 på "Du store Alpakka"s hjemmeside. Det var bare genseren som var gjengitt som månedens mønsteret. Siden jeg ønsket å strikke en jakke, måtte jeg gjøre noen små justeringer. Jakka er strikket i "Tynn alpakka". Du finner alpakkagarn i Du store alpakkas budtikker, på Husfliden eller, som jeg, i Berninabutikken. Har du ikke forsøkt alpakka, bør du. Det er verd hver krone. Men siden det koster litt, vær sikker på at du finner et mønster du liker.

 

Julenissekalender

Nå nærmer julen seg, og adventskalendre går aldri av moten. Muligheten for en liten godbit på morgenkvisten er en god motivator for å få litt trøtte jenter opp om morgenen. Personlig synes jeg pappkalendre ikke er så pene, og så smaker ikke sjokoladen særlig godt heller. Derfor bestemte jeg meg for å sy min egen kalender for noen år siden.

Jeg fant et fint mønster i en bok av Hanne Asplin Firman som heter "Lappesprell og quiltestreker". Det er en papirsydd julenisse, med en lomme for hver dag i desember frem til jul. Den fungerer aldeles utmerket. Som regel legger jeg en liten sjokoladenisse i lommen, men i helgene har jeg often en liten gave. Da legger jeg en liten lapp med en gåte som må løses for å finne et hint om hvor gaven ligger. Det er blitt en fin førjulstradisjon.

Gamle kunster og lure triks

Da jeg startet på bunadsprosjektet mitt i høst lurte jeg på om jeg skulle gå kurs for å lære å montere bunaden riktig. Jeg kunne jo sy litt, men siden jeg kun hadde quiltet men aldri sydd noen klær før, tenkte jeg det kunne være fint med litt hjelp. Etter å ha lest monteringsanvisningen, og sett at det stod en del ord som jeg ikke visste hva var (som f.eks. spilesøm og tverregls), skjønne jeg at det ikke var noen vei utenom. Jeg måtte på kurs.

Jeg meldt meg på et kveldskurs som skulle gå hele høsten, men siden det var for mange påmeldte fikk vi tilbud om et ekstra helgkurs. Jeg var litt usikker, men jeg meldte meg på likevel. Jeg hadde jo investert mange tusen i stoff, så det ville være synd å ødelegge det.

Midten av november kom, og det var tid for kurset. Kurset ble flyttet i siste liten fra Storgata til Øvre Fossum gård på Stovner. Jeg hadde aldri vært der, og strevde fælt med å finne fram i mørket. Det endte med at jeg havnet på Nedre Fossum gård, og måtte løpe opp igjen. Etter en liten bomtur i stallen, fant jeg imidlertid omsider frem til lokalene til Østre Aker husflidslag. De var store og fine, med kjøkken og spiseområde. Kursleder Barbro Storlien (eller Fru Storlien som hun kaller seg i bloggen sin) fanget oss opp etter hver som vi klarte å finne frem sånn litt utover kvelden. Hun var veldig hyggelig, og satte oss fort i gang med arbeide.

Jeg hadde brodert ferdig alt på stakken og livet, sånn at jeg kun bruke kursdagene til å sette sammen selve bunaden. Jeg tenkte at det burde vel kunne gå på en helg, men der tok jeg feil. Det meste av livet skulle sys sammen for hånd. Det samme skulle rynkesømmen langs stakken. Det ble fort klart for meg at her måtte jeg fokusere innsatsen på de tingene jeg ikke kunne fra før av. Det viste seg å være en god strategi, og på den måten lærte jeg mange smarte gamle kunster og lure nye triks slik at jeg etter kurset kan alt jeg trenger for å sette sammen bunaden.

Den første sømmen jeg lurte på var spilesøm. Jeg trodde det var en slags pyntesøm, men det var det ikke. Den var imidlertid helt genial. Med spilesøm kan man nemlig sy sammen to deler og sy fast foret på innsiden i en og samme søm, og så blir det kjempefint i tillegg (se bilde til venstre). Det ble faktisk et kinderegg; tre sømmer i en. Genialt!

Den andre sømmen jeg lurte på var tverregls (se bildet til høyre). Den skulle sitte i splitten på stakken, og jeg hadde ingen ide om hva dette dreide seg om. Det viste seg å være en annen genial gammel kunst. Poenget er å forsterke bunnen av splitten på stakken slik at den ikke revner dersom du er uheldig når du tar den på. Man forsterker kanten langs bunnen av stakken med knapphullssting (eller applikasjonssting som jeg er vant til å kalle dem), og så syr man en forsterkningssnor på tvers ca en cm over bunnen, slik at den tar av for det verste av trykket dersom man er uheldig. Snoren sys ved noen lange sting frem og tilbake, som fylles ut med knapphullsting slik at den ser ut som en pen snor.

Den siste tingen jeg gruet litt for var rynkestingene. Det skulle sys tre rader for hånd med 0,5 cm mellom stingene og 0,5 cm mellom radene. De måtte sys nøyaktig under hverandre og like store, ellers ville ikke rynkene se fine ut. Jeg så for meg at det kom til å bli en forferdelig jobb, men der visste Fru Storlien råd. Hun hentet en blokk med vanlig rutepapir og begynte å klippe ut passe brede remser. Så satte hun dem opp langs skjørtekanten, og så var det bare å følge rutene, og det ble eksakt 0,5 cm mellom hvert sting og hver rad (se bildet til venstre). Jeg elsker gode triks. Det ser litt juksete ut, men det gjør at hvem som helst kan sy perfekte rynker. Genialt igjen.

Det ble en veldig hyggelig og nyttig helg, og jeg jobber nå på spreng for å bli ferdig med monteringen av bunaden. Jeg må skynde meg, for jeg har ennå mye igjen å brodere før jeg er klar for neste kurs jeg har meldt meg på, som begynner i begynnelsen av januar. Da skal jeg få hjelp til å sette sammen skjorta, og ikke minst trøya, som jeg ikke har noen monteringsanvisning til. Gleder meg til å lære flere gamle kunster, og med hell har Fru Storlien enda flere triks opp i erme.