Snakke med mannen månen

I begynnelsen da jeg startet å blogge følte jeg ofte at jeg snakket med mannen i månen. Jeg skrev bloggene mine, men regnet ikke med at noen så meg.

Jeg følte meg som et nattinnsekt som sirkler ethvert lys det ser i håp om at det er månene, og som etter hvert ender sitt liv fanget i kuppelen på ett av utelysene. Jeg lurer av og til på om dette er en smart ting å gjøre, eller bare et dumt påfunn. Og hvor spennende synes egentlig andre at det jeg skriver er.

Vel, jeg synes det er gøy å blogge, så jeg kommer nok til å fortsette, men jeg følte behov for å få ut tvilen og frustrasjonen ut i noe kreativt. Så jeg strikket dette sjalet som jeg har kalt "Snakke med mannen i månen".

I senteret har jeg brukt et mønster som heter Solfleker (Sun spots), som jeg fant i  Barbara G. Walker's bok serie "A Treasury of Knitting Patterns".  Det ser ut som tusenvis av måner, og jeg antar at det er slik kveldshimmelen må se ut for en møll. Rundt senteret har jeg strikket en sirkel av møll. Jeg har brukt et sommerfuglmønster jeg fant i  Siiri Reimanns book "The Haapsalu Shawl". I endene har jeg brukt en bord jag fant i Nancy Bush's book "Knitted Laces of Estonia". Sjalet er strikket i to like deler, og så sydd sammen for å gi det symmetri.

Jeg strikket sjalet i ett av mine favorittgarn som heter Alchemy of Haiku. Det er en nydelig håndfarget blanding av silke og mohair, og gir en ultra lett og luftig blonde. Sjalet er strikket i sort, og dersom du har det over en lys kjole vil månene lyse gjennom blonden:

Selv om jeg ofte føler at jeg snakker med mannen i månen, hender det likevel at det dukker opp mennesker på den andre siden. F.eks. damen som ville at jeg skulle lage bunadsvotter til en BBC-produksjon, Allers som ville fortelle historien om MiniMe-ene mine, og gamle klassekamerater som jeg ikke hadde hørt fra på mange år.

Jeg liker å høre fra de jeg skriver for, så dersom du leser dette og vil si hei, blir jeg veldig glad dersom du legger igjen en kommentar.

Mitt hav

Et av de mest elskede mønstrene i den Shetlandske tradisjonen med strikking av blondesjal er "Print of the waves". Dette er et nydelig og effektfullt mønster som finnes i flere forskjellige utgaver, både for senteret av sjalet og som bord. Du kan finne flere varianter bl.a. i Sharron Millers bok ”Heireloom knitting”.

Min favoritt når det gjelder bruk av dette mønsteret er nok damen som strikket sitt eget hagegjærde med en "Print of the waves" kantbord. Du kan lese mer om dette gjærdet her. Her er også en link til et gratismønster av et svært vakkert sjal hvor dette motivet er brukt. Denne bloggen er desverre ikke aktiv lengre, men den har mye fin inspirasjon for de som elsker å strikke. 

Dette er mitt lille bidrag til bruken av dette mønsteret. Mitt hav. Et smalt og enkelt skjerf med den enkleste versjonen av dette mønsteret både i senteret og som bord.

Jeg har strikket sjalet i et tynt silke og stål-garn fra Habu i en farge som heter "Ocean blue" (du kan kjøpe dette garnet her). Fargen minner meg om vannet inne i kalderaen på Santorini og om herlige sommerferier ved det Egeiske hav. Strender og lange late dager. Stille, klart og mørkt sjø-grønt varmt vann. Hmmmmm.... Jeg bare elsker det.

Min lille plass i solen

For en drøy uke siden ringte Lena Lindahl, som er journalist i Allers, meg og spurte om hun kunne lage en reportasje om Mini-Me-ene mine. Litt bekymert over hvordan jeg kom til å ta meg ut på store glansede bilder, sa jeg ja. Og i dag var de her og tok bilde av meg, de flest av dukkene mine (de som var tilgjengelige) og noen av de kollegaene jeg har laget dukke til.

Siden de fleste av Mini-Me-ene står på kontorene på jobb, ble reportasjen laget på jobben. Det var veldig hyggelig, og jeg tror det gikk fint (selv om jeg var en smule nervøs). Jeg følte vel kanskje at jeg ikke gjorde meg helt som modell, og smilet ble om mulig litt stivt etter hvert, men de var veldig flinke til å lage en hyggelig stemning og gjøre det til en positiv opplevelse. Jeg rett og slett koset meg.

Jeg lurer virkelig på hvordan dette blir. Jeg vet heller ikke helt når reportasjen kommer, men om det blir bra skal dere få høre mer. Hvis ikke, .... Vel, da får vi heller se på det.

Mio min mio

En kolegaene av meg fikk nettopp en liten jente, og lurte på om jeg kunne lage et baby-teppe til henne. Jeg er alltid glad for en unnskyldning til å lage noe, men jeg advarte henne om at jeg kom til å lage det søtt og roa. Som dere kanskje skjønner er ikke søtt og rosa helt hennes greie. Så for å erte henne litt, laget jeg en rosa strikke blonde med et hvitt kviltet silketeppe under. Kan det bli søtere?

Litt bekymret for hva hun kom til å si, valgte jeg som tema historien om Mio fra boken "Mio min Mio" av Astrid Lindgren. Denne boka har mange dimensjoner, men den historien jeg ønsket at den lille jenta skulle ta med seg videre i livet, var å ha mot til å stå imot mennesker som forsøker å kontrollere deg.

Mio heter egentlig Bosse, og bor i Stockholm. Han har bare en venn i livet og mobbes daglig av de andre barna. En sen kveld, mens han sitter og gråter på en benk i parken, kommer en ånd til ham og forteller at han egentlig er prins i landet Langt borte, og at han skal ta ham med til has far, kongen, som kaller ham Mio.

Mio får endelig oppleve hva det vil si å bli elsket, og han får mange venner. Men han oppdager også at det følger ansvar med det å være prins. I landet Utenfor hersker den onde Ridder Kato med en jernhånd.  Han tar alle ulydige barn til fange, gjør dem om til fugler, og dømmer dem til å sirkle rundt slottet hans for all evighet.

Mio, som er en sky og redd liten gutt, innser at han er den eneste som kan redde barna. Han tar mot til seg, og rir ut i natten med sin beste venn Jumjum for å utfordre Ridder Kato. Fordi han er snill med alle han møter på veien, får han den hjelpen han trenger til å bekjempe ridderen og befri barna.

I sentrum av dette teppet har jeg strikket et mønster som heter "The Ginger bread castle". Jeg husker ikke helt om dette skjer i boka, men jeg har valgt å sette ridderborgen i flammer. Flammemønsteret heter "Bleeding harts", klippene under borgen er et mønster som heter "Pearl shell pattern", mens fuglene som sirkler rundt borgen er et mønster som heter "Shower head". Alle disse mønstrene kan du finne i Barbara G. Walker's bok serie "A Treasury of Knitting Patterns". Teppet er strikket i et nydelig silke- og alpakkegarn fra Du store alpakka som heter Fin, i en mørk gammelrosa farge (229).

Mange av oss møter folk i livene våre som forsøker å få oss til å gjøre ting vi egentlig ikke ønsker å gjøre. Det krever mot å stå opp mot slikt press.

Jeg ønsker den lille jenta alt godt i livet. Jeg håper at hun vil finne mot til å stå mot sin Ridder Kato. Bli den hun ønsker å være. Tenk for seg selv. Ta sine egne beslutninger.

"Mio min Mio".

Litt Glamour til min datter

Min datter Elise var litt sur fordi jeg strikket masse sjal, men ingen til henne. Det var kaldt og hun hadde ingen fine skjerf. Så jeg gikk til butikken og fant et garn som bare måtte bli et skjerf til min datter.

Garnet heter Kid Silk Haze Glamour fra Rowan, og er en silke- og mohairblanding med innvevde paljetter. Paljettene er tvunnet inn med en nylontråd, men den sees heldigvis ikke så godt fordi garnet er relativt fluffy. Jeg fant også favorittfargen hennes (som heter 284 Trance), så hun ble veldig fornøyd da jeg kom hjem og viste henne garnet. Hun ville ha et enkelt skjerf, så jeg laget en versjon "Ti tusen blåveis".

Når det kom til stykket har hun ikke brukt skjerfet enda. Mulig hun synes det er for fancy til å bruke på skolen. Men jeg tenker som så at om et drøyt halvt år er det en ny vinter.

Fri som fuglen

Da jeg studerte passet jeg på en kanarifugl et halvt år mens eierne bodde i utlandet. De trodde det var en hun, fordi den ikke sang. Etter noen uker, da den hadde vent seg til meg og omgivelsene sine, åpnet jeg døra til buret og lot den fly fritt inne på studenthybelen min. Det var ikke store hybelen, men jeg tenkte det var bedre enn å sitte inne i buret hele dagen.

Da skjedde det noe. Etter noen få uker ble fjærene dens skinnende og mer intens i fargen. Men det mest fantastiske var at den begynnte å syng. Hver dag når jeg kom hjem fra universitetet fly den ut av buret sitt, tok seg noen runder rundt hybelen, satte seg på det øverste punktet på buret og begynnte å synge. Den startet alltid med noen nydelige triller som skle over i lange melankolske toner. Den sang utrolig vakkert. Den holdt på en halvtimes tid før den avsluttet sangen, alltid på den samme måten, for så å fly inn i buret igjen.

Jeg forelsket meg fullstendig i denne fuglen, og det var med tungt hjerte jeg leverte den fra meg da eierne kom tilbake. Jeg visste at de ikke kom til å slippe den ut, og at han ville bli matt og stille, og aldri synge den vakre sangen sin for noen igjen.

Nå for tiden må jeg nøye meg med fuglene utendørs. Ville fugler er veldig fasinerende. De er ikke vant til å bli sett, så når du gjør dem oppmerksom på at du ser dem, blir de ofte veldig forvirret. Noen blir redde og flyr sin vei, mens andre blir nyskjerrige og vil ha kontakt. Da jeg raket plenen forrige vår fikk jeg kontakt med en liten røstrupe. Han hoppet rundt meg i flere timer, fløy avgårde med litt reirmaterialet, kom tilbake igjen etter en stund, satte seg i en busk like ved og sang litt for meg. Jeg møtte ham flere ganger den våren, og hver gang hoppet han rundt meg og sang litt.

Jeg elsker fugler, og jeg ønsket å lage en liten hyllest til dem. Det var veldig vanskelig å finne mønstre som lignet fugler, men jeg fant to: ett som ligner fugler som flyr i flokk og ett som ser ut som vingene til en vakker burfugl som skal til å fly. Jeg valgte å plassere burfuglen i en ramme i senteret av skjerfet, mens de ville fuglene flyr forbi utenfor. Fri.

Mønsteret av de ville fuglene som flyr i flokk heter egentlig "Shower head", og er et mønster jeg fant i Barara G. Walker' bokserie "A Treasury of Knitting Patterns". Mønsteret av sangfuglen er et sommefugl-mønster jeg fant i Siri Reimanns bok "The Haapsalu Shawl". Jeg fant mønsteret i kantborden i Nancy Bush's bok "Knitted Laces of Estonia". Sjerfet er strikket i et tynt hårete alpakkagarn som heter "Air" fra Du store alpaca, i en mørk lilla farge (no. 110). Sjerfet er strikket til en sort og lilla kåpe jeg har (se bildene).

 Dette skjerfet har jeg strikket med en tanke til alle vakre sangfugler i bur, i håp om at de en gang får oppleve å være fri. Som fuglen.

Faunens slør

Den høsten jeg var fire tok mamma med seg meg og mine to storesøsken i skogen for å plukke blåbær. På et tidspunkt rope mamma på oss og advarte oss om å gå unna bikuben. Men jeg kunne ikke se noen bikube. Jeg så bare trær og lyng. Det var som om noen hadde trukket et slør foran øynene mine. Som om jeg ikke kunne fokusere. Jeg så overhode ingen bikube.

Det gikk jo som det måtte: Begge søsknene mine så kuben og gikk unna, mens jeg, som ikke så noe, gikk rett på. Jeg rett og slett falt over bikuben. Da de andre spurte hvorfor jeg ikke gikk unna, var alt jeg kunne svare "jeg så den ikke". Jeg var fullstendig dekket av bistikk på hele overkroppen. Hver gang jeg tenker på dette minnet kjenner jeg lukten av eddikk, som mamma tok på stikkene for at det skulle gjøre mindre vondt.


I filmen "Løven, heksa og klesskapet" møter den lille jenta Lucy faunen Tumnus under lyktestolpen som markerer yttergrensen for Narnia. Han tar henne med hjem på te, hvor han spiller fløyte for henne slik at hun faller i transe og ikke oppdager at noe er galt. Tumnus har nemlig tenkt å gi Lucy over til Heksen Hvit, men heldigvis for Lucy får Tumnus dårlig samvittighet og klarer ikke å fullføre planen.


Da jeg så filmen for første gang fikk historien om faunen Tumnus meg til å huske blåbærturen med mamma som endte så galt. Det var som om en faun hadde spillt fløyte for meg slik at jeg ikke kunne se noe annet enn trær og blåbærlyng, slik at jeg gikk rett inn i faren selv om jeg var advart. Uflaks for meg at min faun ikke hadde noen skrupler med å kaste blår i øynene mine, i motsetning til Mr. Tumnus, som ikke klarte å forråde Lucy når det kom til stykket.

Mønsteret i senteret på dette sjalet er kalt Faunens øye (The Faun's eye), og ser rett og slett ut som hodet på en faun. Dette er et mønsteret som jeg fant i Barara G. Walkers bokserie ”A treasury of knitting patterns”. Utenfor, i den indre borden, har jeg et mønster av blåbærlyng som jeg har komponert selv, med knopper av små grønne (dvs. ikke helt modne) blåbær innimellom.

Den ytre borden er også delvis selvkomponert. Den består av to mønstre; innerst er det blader i slynge, og ytterts tre bær i haug. Det ytterste mønsteret er en modifikasjon av et mønster jeg fant i Sharron Millers bok "Heirloom Knitting". Bladene i slyngen innerst i den ytre borden er selvkomponerte, inspirert av et mønster jeg så på et bilde av en genser i en avis.

Ved første øyekast, ser man bare blader og blåbærlyng på dette sjalet. Men ser man nøyere etter, begynner øynene til faunen å tre frem. Når man først har sett øynene, ser man at det er mange av dem. Hele senteret av sjalet er dekket med fauner.

Nå, som voksen, vet jeg at jeg ikke så bikuben fordi jeg var for lav og derfor ikke kunne se den bak all vegitasjonen. Men som barn virket det nesten magisk. Morsomt å tenke på hvilke forklaringer man lager seg når man ikke helt forstår hva som skjer......

Stjernelys gjennom løvtak

En høstdag da jeg var fem, gikk jeg og storesøsteren min (som var elleve på det tidspunktet) oss vill i skogen. Det var den dagen jeg lærte at søsteren min overhode ikke har stedsans. Vi var ikke langt hjemmefra, og turen skulle ikke ta mer enn ca et kvarter, men det tok ikke lang tid før vi gikk oss ordentlig vill. Vi gikk i stikk motsatt retning av det vi skulle, så i stede for å gå mot bebyggelsen som lå ganske nærme, gikk rett inn i dypeste skogen.

Vi gikk og gikk i mange timer, og det ble etter hvert beksvarte natta. Siden vi var inne i skogen og det regnet, var det veldig mørkt. Jeg ble etter hvert redd og begynte å gråte. Etter mange timer kom vi plutselig til en lysning i skogen. Jeg så opp på himmelen. Skyene hadde lettet, og himmelen var dekket av stjerner. Det var utrolig vakkert. Jeg husker fremdeles følelsen av håp gjennom fortvilelsen dette synet gav meg.


Det vi også så da vi kom til lysningen i skogen var ute-lysene på noen hus i nærheten. Vi gikk mot husene, og oppdaget at vi hadde gått i en stor sirkel, og hadde endt opp ikke langt hjemmefra. Da vi kom hjem var klokken over ni på kvelden. Litt beskjemmet, men veldig lykkelig, gikk jeg å la meg den kvelden.

Jeg ville veldig gjerne lage et sjal av en stjernehimmel gjennom løvverk, slik jeg husker det fra den dagen. Til senteret i dette sjalet har jeg brukt et mønster som heter "Star light". Mønsteret ser enkelt nok ut, men er ett av de mest krevende mønstrene jeg noen gang har strikket. Til den indre borden har jeg brukt et enkelt bladmønster, som jeg har modifisert noe slik at det skal passe med økningene i hjørnene. Jeg har også lagt til dråper på bladene. Dette bladmønsteret går igjen i den ytre borden.

Jeg har strikket sjalet i et tynt og hårete alpakka garn som heter Air fra Du store alpakka. Det er strikket i en mørk stålgrå farge (no. 111) som blir veldig mørk og tung, som den regntunge kvelden i skogen. Jeg ville lage en stort, tykt, men lett sjal, som dekke alt og gjør det mørkt, men hvor du så vidt kan skimte hva som skjuler seg bak.

Dette var en opplevelse som gjorde at jeg alltid passer på at jeg vet hvor jeg er og hvor jeg skal. Men opplevelsen gjorde meg også til optimist. Det vil alltid åpnes nye muligheter, selv om alt virker veldig mørkt og helt umulig.

En rosehave

Gjennom hele oppveksten var hagen vår vært fyllt med roser. Vi hadde til og med en kjempestor hekk av nyperoser som luktet nydelig sødt, og som gav gode nyper på høste. Bortsett fra det var den en pest og en plage, og stakk noe aldeles forskrekkelig. Hver gang man forsøkte å plukke en rose eller en nype ble man gjennomboret av tusevis av små og veldig spisse torner.

Innen den Shetlandske tradisjonen med strikking av blondesjal, er ring-sjalene de aller fineste og tynneste. De strikkes i veldig tynt garn, og det skal være mulig å tre hele sjalet gjennom en giftering. Disse sjalene har ofte mange og veldig delikate mønster eller store og detaljerte mønstre. Disse ringsjalene ble brukt til brudesjal i gamle dager. Det er veldig mye arbeid å strikke slike sjal, og jeg har bare laget ett slikt sjal før.

Dette ringsjalet er bygget opp på tradisjonelt Shetlandsk vis, og består av et senter, en indre og en ytre bord. I seneret er det brukt en klassisk Shetlandsk mønster som heter ”The rose lace”. Til den indre borden har jeg brukt to versjoner av det samme grunnmønsteret: I den innerst delen av borden bli det strikket mønster i hver omgang, mens ytterst blir det samme mønsteret strikket med en omgang glattstrikk mellom. Det siste gir mer fylde og konsistens til mønsteret, mens det første (hvor man strikker mønster på hver omgang) blir svært elegant og luftig.

Dette mønsteret har jeg delvis komponert selv. Jeg tenkte i utgangspunktet å bruke en klassisk Shetlandsk mønster som heter ”Mrs Montague’s pattern – as a fine lace”, som jeg fant i Sharron Millers bok ”Heireloom knitting”. Problemet var at det mønsterdiagrammet som stod i boka var feil, og passet ikke til bildet av mønsteret. Denne feilen gjorde også at mønsteret ikke stemte internt heller. Da hadde jeg to valg; enten gå tilbake til det mønsteret det var bilde av eller utvide mønsterdiagrammet (ved å gjøre den samme feilen to ganger) slik at mønsteret gikk opp. Jeg valgte det siste alternativet, og det skapte en nydelig mønster som, dersom du ser nøye etter, ser ut som noen inverterte roser. Siden det passet godt inn i temaet for sjalet valgte jeg å bruke denne variasjonen snarere enn det opprinnelige mønsteret.

Til den ytre borden tok jeg utgangspunkt i et kantmønster som Sharron Miller hadde konstruert med utgangspunkt i ”The rose lase”, men jeg gjorde noen endringer i mønsteret slik at det skulle flyte bedre når jeg strikket det. I Sharon Millers versjon av dette kantmønsteret er det strikket mønster på begge sidene, men jeg valgte å ta inn en omgang glattstrikk i mellom, slik at rosene i senteret av sjalet var identiske med rosene i den ytre borden.

Til dette sjalet brukte jeg et veldig tynnt bommullsgarn som heter Gossamer Cotton, som jeg kjøpe fra Sharron Millers nettbutikk som også heter "Heireloom knitting". Dette garnet er utrolig lett og tynnt, og det går 1000 m på 25 g. Jeg brukte bare ett slikt nøste til dette sjalet. Jeg tenkte at det ville bli veldig fint med et slikt tynnt garn, men i ettertid er jeg usikker. På grunn av det tynne garnet det delikate mønstrene ble dette et utrolig krevende sjal å strikke, og jeg orket simpelthen ikke å gjøre det så stort som jeg egentlig ønsket. Og så er det så lett at det overhode ikke faller, men krøller seg sammen. Det tåler heller ikke fuktighet uten at det mister konsistensen fullstendig (noe som skjedde da jeg tok disse bildene). I ettertid skulle jeg ønsket at jeg hadde strikket sjalet i et litt tykkere og mer fyldig garn.

Vi solgte huset og de som flyttet inn fjernet rosehekken. Jeg savner den litt, og når jeg tenker tilbake på bardommen er den alltid der. Men jeg må innrømme at da jeg flyttet inn i det huset jeg bor i nå fjernet jeg de nyperosene som stod der. De er utrolig vakre og lukter søtt, men fullstendig utilnærmelige og umulige å leve med.