Tistler

Gjennom hele oppveksten pleide vi å gå søndagstur, som de fleste respektable familier på 70-tallet. Mine favorittsteder å gå søndagstur på min barndoms Lista var til hellerissningssteien på Penne, opp Bøensbakken innerst i Framvaren og ut på en av de mange strendene. Strendene er spesielt vakre om vinteren, når du kan gå på sanden uten å falle nedi og uten å få sand i skoene.

I grøftekanten på jordene langs strendene vokste det tistler; både strandtistler og vanlige tistler. De er egentlig ganske vakre med en nydelig rødlilla blomst (dvs. de vanlige tistlene har vakre blomster, ikke strandtistelen, som er mer uanselig). Når blomstene på tistelene visner blir de til borrer, som setter seg fast over alt. Jeg husker spesielt en søndagstur da jeg og broren min hadde hatt "borre"-krig. Jeg husker ikke selve krigen, men det jeg husker veldig godt er hvor mye vanskeligere det var å få borrer ut av lang jentehår enn av kort guttehår.

Likevel har jeg alltid likt tistler. Planten er kanskje ikke særlig innbydende, men blomsten er veldig vakker. Og så er det fasinerende hvor godt borrene fester seg til de aller fleste flater.

Et estisk mønster, som går under navnet "Verdens vakreste blondemønster" gir meg assosiasjoner til tistelblomster. Jeg har brukt dette mønsteret før, bl.a. i senteret til "Verdens vakreste"-sjal. Du kan finne dette mønsteret bl.a. i Siri Reimann's bok "The Haapsalu shawl". I dette sjalet er "verdens vakreste blondemønster" brukt ytterst i senteret av sjalet. Innerst i senteret har jeg brukt et mønster av et tistelblad, som heter "Thistle Leaf Pattern" som jeg fant i Barara G. Walkers bokserie ”A treasury of knitting patterns”.

Til resten av senteret, mellom tistelbladene og -blomstene, har jeg brukt et klassisk Shetlands blondemønster som bl.a. finnes i Sharron Millers bok "Heirloom Knitting", hvor mønsteret heter "Small leaf". Jeg har brukt dette mønsteret i flere sjal, og det gir en veldig luftig blonde, som en frisk havbris. Den ytre borden har jeg komponert selv rundt tistelblomsten i en modifisert versjon av "Verdens vakreste blondemønster"-mønsteret, slik at sjalet ser ut som det er omkranset av tistelblomster.

Jeg har strikket sjalet i et svært tynt merinoullgarn som heter "Fine Merino", som jeg kjøpte på en amerikansk nettbutikk som heter "Purl Soho". Den luftige blonden gjør neste sjalet helt usynlig, som et drag i luften som lukter saltvann. Problemet med dette garnet er imidlertid også at det er så tynnt og lett at sjalet egentlig ikke faller så pent. Mønsteret blir også nesten usynlig. Det var også litt fuktig i luften da jeg tok bildet, noe som førte til at sjalet minstet fasong og spenst.

I etterpåklokskapens navn burde jeg kanskje ha valgt et litt tyngre garn til dette sjalet, men det vet man ikke før man har prøvd. Jeg ble i alle fall fornøyd med selve komposisjonen i sjalet. Det gir en lys, lett og luftig følelse, som et lykkelige barndomsminner fra en søndagstur på stranda.

"Verdens vakreste"-sjal

Mønsteret som er brukt som hovedmotiv i dette sjalet er blitt kjent i Amerika som "verdens vakreste blondemønster". Mange hundre sjal med dette mønsteret ble bestilt fra Haapsalu i Estland til USA. Personlig synes jeg mønsteret ser ut som blomsten på en tistel. Dette er et veldig enkelt og vakkert mønster, og det er lett å se hvorfor det ble så populært i USA.

Dette sjalet består av et senter med "verdens vakreste mønster"-mønsteret. Du kan finne dette mønsteret f.eks. i Siiri Reimanns bok "The Haapsalu Shawl". Utenpå dette mønsteret har jeg valgt et klassisk Estisk påstrikket avrundet bord, som strikkes i ring på rundpinner. Denne borden kan du finne i Nancy Bush's bok "Knitted Laces of Estonia".

I dette sjalet har jeg valgt en blanding av silke og mohair garn, som heter Alchemy fra Haiku. Jeg har valgt å strikke sjalet i en beige farge (124m - Husk). Jeg har brukt dette garnet både i "En fornemmelse av skog" og i "Brunt høstløv". Du finner sannsynligvis ikke dette garnet i vanlige norske garnforetninger, så du må på nettet å kjøpe. Har du ikke så mye øvelse i å strikke blondestrikk, vil denne typen garn kunne være litt utfordrende. Det kan være en ide å bytte til et glatt og litt mer elastisk ullgarn. Det vil nok også få frem mønsteret litt bedre. Imidlertid blir blonder strikket i slike tynne fluffy garn ofte veldig vakre, og sjalet blir veldig lunt og luftig på en gang.

Dette mønsteret krever litt øvelse å strikke fordi det ikke er like mange masker i hver omgang. Det gjør det litt vanskelig å se fra selve mønstertegningen hva som er strukturen i mønsteret. Men dersom man følger oppskriften slavisk ser man plutselig strukturen, og da er det ikke så vanskelig å strikke som det så ut ved første øyekast. Er man litt øvet eller motivert bør det gå greit å strikke dette sjalet, men det kan være en ide å strikke en prøvelapp av mønsteret slik at man får intuisjon før man starter på selve sjalet.

Brunt høstløv

Inspirasjonen for mye av det jeg har laget den siste tiden kommer fra barn- og ungdomsminner. Mange av de eldste minnene mine har stått veldig klart for meg.

Jeg har alltid vært fasinert av hva jeg husker og hva jeg glemmer. Det er ikke alltid de store hendelsene som står klart for meg i ettertid. Noen ganger er det de små hendelsene; som den fine glidelåsen på jakka mi og løvetennene under trappa, fra mitt aller første barndomsminne fra jeg var litt over ett år. Eller lyset på brygga til mine besteforeldres hus på Furuholmen utenfor Kragerø, når jeg som femåring måtte ut på utedoen om natta en sommerkveld tidlig på 70-tallet.

Jeg har alltid tenkt at minner er som brunt høstløv. Det finnes to typer: De som faller ned om høsten og ligger i store hauger på veier og plener, og de som sitter fast på trærne helt frem til knoppene springer neste vår. Det er flest av den første typen. De holder formen en stund, men etter hvert går de i stykker og blir til en uformelig masse og man kan ikke lengre skille fragmentene av ulike blader fra hverandre.

Den andre typen er mer sjelden, og finnes bl.a. på Vintereik og i naboens hekk (se bilde til venstre). Disse bladene blir sittende på kvisten gjennom hele vinteren selv om de er brune og døde, og faller ikke av før nye skudd springer ut. Slike minner er nesten like klare den dag i dag trettifem til førti år etter, og jeg kan fremdeles huske lukten av katter som føder og nystekt fattigmann. Jeg har alltid ment at lykken i livet er lettere å oppnå dersom det er flest gode minner blant bladene på vintereika.

Da jeg var på tur til London høstferien i 2011 kjøpte jeg bl.a. et nydelig silke- og mohairgarn som heter Alchemy fra Haiku. Jeg kjøpe flere nøster i forskjellige farger, og har strikket flere sjal i dette garnet, bl.a. "En fornemmelse av skog". Jeg kjøpe også tre bunter i en grønnbrun farge (127e-strange fruit) som minnet meg om høstløv som har falt ned og ligger på bakken. Jeg har tenkt mye på gamle minner i det siste, og endte opp med å strikke dette sjalet. Til senteret av sjalet brukte jeg et standard Estisk bladmotiv som heter bjørkeløv (birch Leaf pattern). Jeg måtte modifisere det noe for at det skulle passet med fellingen i sjalet. Borden nederst er hentet fra et annet Estisk motiv jeg også fant i Nancy Bush' bok "Knitted laces of Estonia". Det er den samme borden som i "Kronprins Gustav-Adolfs sjal".

Dette sjalet er veldig lett å strikke, men effektfullt i all sin enkelhet. Jeg vet ikke hvorfor alle disse gamle minnene komme frem akkurat nå. Kanskje er det irritasjon over å bli middelaldrende eller de assosiasjonene jeg får når jeg lager alle disse sjalene. Hvem vet. Det er i grunnen ikke så viktig. For meg er det viktigste den inspirasjonen de gir meg til å lage ting. Så kanskje kommer det noe godt ut av at kroppen min visner og forfaller som brunt høstløv.