Julenissekalender

Nå nærmer julen seg, og adventskalendre går aldri av moten. Muligheten for en liten godbit på morgenkvisten er en god motivator for å få litt trøtte jenter opp om morgenen. Personlig synes jeg pappkalendre ikke er så pene, og så smaker ikke sjokoladen særlig godt heller. Derfor bestemte jeg meg for å sy min egen kalender for noen år siden.

Jeg fant et fint mønster i en bok av Hanne Asplin Firman som heter "Lappesprell og quiltestreker". Det er en papirsydd julenisse, med en lomme for hver dag i desember frem til jul. Den fungerer aldeles utmerket. Som regel legger jeg en liten sjokoladenisse i lommen, men i helgene har jeg often en liten gave. Da legger jeg en liten lapp med en gåte som må løses for å finne et hint om hvor gaven ligger. Det er blitt en fin førjulstradisjon.

Gamle kunster og lure triks

Da jeg startet på bunadsprosjektet mitt i høst lurte jeg på om jeg skulle gå kurs for å lære å montere bunaden riktig. Jeg kunne jo sy litt, men siden jeg kun hadde quiltet men aldri sydd noen klær før, tenkte jeg det kunne være fint med litt hjelp. Etter å ha lest monteringsanvisningen, og sett at det stod en del ord som jeg ikke visste hva var (som f.eks. spilesøm og tverregls), skjønne jeg at det ikke var noen vei utenom. Jeg måtte på kurs.

Jeg meldt meg på et kveldskurs som skulle gå hele høsten, men siden det var for mange påmeldte fikk vi tilbud om et ekstra helgkurs. Jeg var litt usikker, men jeg meldte meg på likevel. Jeg hadde jo investert mange tusen i stoff, så det ville være synd å ødelegge det.

Midten av november kom, og det var tid for kurset. Kurset ble flyttet i siste liten fra Storgata til Øvre Fossum gård på Stovner. Jeg hadde aldri vært der, og strevde fælt med å finne fram i mørket. Det endte med at jeg havnet på Nedre Fossum gård, og måtte løpe opp igjen. Etter en liten bomtur i stallen, fant jeg imidlertid omsider frem til lokalene til Østre Aker husflidslag. De var store og fine, med kjøkken og spiseområde. Kursleder Barbro Storlien (eller Fru Storlien som hun kaller seg i bloggen sin) fanget oss opp etter hver som vi klarte å finne frem sånn litt utover kvelden. Hun var veldig hyggelig, og satte oss fort i gang med arbeide.

Jeg hadde brodert ferdig alt på stakken og livet, sånn at jeg kun bruke kursdagene til å sette sammen selve bunaden. Jeg tenkte at det burde vel kunne gå på en helg, men der tok jeg feil. Det meste av livet skulle sys sammen for hånd. Det samme skulle rynkesømmen langs stakken. Det ble fort klart for meg at her måtte jeg fokusere innsatsen på de tingene jeg ikke kunne fra før av. Det viste seg å være en god strategi, og på den måten lærte jeg mange smarte gamle kunster og lure nye triks slik at jeg etter kurset kan alt jeg trenger for å sette sammen bunaden.

Den første sømmen jeg lurte på var spilesøm. Jeg trodde det var en slags pyntesøm, men det var det ikke. Den var imidlertid helt genial. Med spilesøm kan man nemlig sy sammen to deler og sy fast foret på innsiden i en og samme søm, og så blir det kjempefint i tillegg (se bilde til venstre). Det ble faktisk et kinderegg; tre sømmer i en. Genialt!

Den andre sømmen jeg lurte på var tverregls (se bildet til høyre). Den skulle sitte i splitten på stakken, og jeg hadde ingen ide om hva dette dreide seg om. Det viste seg å være en annen genial gammel kunst. Poenget er å forsterke bunnen av splitten på stakken slik at den ikke revner dersom du er uheldig når du tar den på. Man forsterker kanten langs bunnen av stakken med knapphullssting (eller applikasjonssting som jeg er vant til å kalle dem), og så syr man en forsterkningssnor på tvers ca en cm over bunnen, slik at den tar av for det verste av trykket dersom man er uheldig. Snoren sys ved noen lange sting frem og tilbake, som fylles ut med knapphullsting slik at den ser ut som en pen snor.

Den siste tingen jeg gruet litt for var rynkestingene. Det skulle sys tre rader for hånd med 0,5 cm mellom stingene og 0,5 cm mellom radene. De måtte sys nøyaktig under hverandre og like store, ellers ville ikke rynkene se fine ut. Jeg så for meg at det kom til å bli en forferdelig jobb, men der visste Fru Storlien råd. Hun hentet en blokk med vanlig rutepapir og begynte å klippe ut passe brede remser. Så satte hun dem opp langs skjørtekanten, og så var det bare å følge rutene, og det ble eksakt 0,5 cm mellom hvert sting og hver rad (se bildet til venstre). Jeg elsker gode triks. Det ser litt juksete ut, men det gjør at hvem som helst kan sy perfekte rynker. Genialt igjen.

Det ble en veldig hyggelig og nyttig helg, og jeg jobber nå på spreng for å bli ferdig med monteringen av bunaden. Jeg må skynde meg, for jeg har ennå mye igjen å brodere før jeg er klar for neste kurs jeg har meldt meg på, som begynner i begynnelsen av januar. Da skal jeg få hjelp til å sette sammen skjorta, og ikke minst trøya, som jeg ikke har noen monteringsanvisning til. Gleder meg til å lære flere gamle kunster, og med hell har Fru Storlien enda flere triks opp i erme.

Mitt første Shetlandssjal

Jeg har strikket en del blondesjal i år, etter å ha oppdaget hvor mange nydelige mønstre som finnes der ute. Men jeg hadde ikke forsøkt å strikke et Shetlandsmønster ennå. Jeg hadde for det meste strikket Haapsalu-sjal. De er veldig fine de, men jeg hadde lyst til å forsøke meg på et ringsjal (dvs. et sjal du kan tre gjennom en ring).

Jeg hadde allerede kjøpt en bok om den Shetlandske tradisjonen med strikking av blondesjal på Amazone. Boka heter "Heirloom Knitting" og er skrevet av Sharon Miller. Det var mange fine mønstre i boka, og den gir en fin innføring i historien og hvordan slike sjal er bygget opp, men det var ingen av mønstrene i boka som jeg bare måtte strikke nå med en gang.

Så jeg søkte på nettet etter ulike Shetlandsmønstre, og kom over websiden som Sharon Miller driver. Den heter også Heirloom Knitting, og er aldeles fantastisk. Her ligger det en mengde fantastiske mønstre, garn til å strikke mønstrene i, tips og veiledning og nyttinge linker i tillegg til bøkene hun har skrevet. Her har du alt du måtte ønske deg for å strikket et fantastisk Shetlandssjal på ett å samme sted.

Jeg kjøpte flere mønstre, men jeg bestemte meg for å starte med å strikke et sjal som heter "1Ply Rosebud Shawl". Det var ikke så altfor stort. Det var viktig for meg at to grunner; slik at jeg kunne bli ferdig i rimelig tid og slik at jeg kunne bruke den trerammen jeg allerede hadde laget til Haapsalu-sjalene mine for å blokke ut mønsteret etter at jeg var ferdig med å strikke.

Det tok meg rundt 150 timer å fullføre sjalet. Mye av dette ble gjort på et hotellrom i Tyrkia i sommer, mens jeg og min datter tok siesta fra den varme ettermiddagssolen. Jeg brukte et veldig tynt lysegrått merinoullgarn som ganske enkelt heter "Fine merino", som jeg hadde kjøpt på en amerikansk nettbutikk som heter "Purl soho". Det var litt utfordrende å strikke med slikt tynt garn på pinne nummer 31/2 i varmen, men det gikk fint. Jeg og min datter hadde mange fine ettermiddager, hvor hun spilte GoSupermodel og hørte på Justin Bieber mens jeg strikket.

Sjalet har ligget ferdig en stund nå, men jeg har ikke fått blokket det ut før nå i høstferien. Sjalet målte 155x155 cm og veide 58 gram da det var ferdig. Jeg var litt spent på om jeg skulle klare å tre det gjennom en av ringene mine, men det var ikke noe problem. Jeg hadde laget mitt første ringsjal!

Verdens dyreste julegave

Julen 2007 fikk jeg en lite bok om toving av min svigerinne. Det var en søt liten bok med mange fine mønstre av hvordan man kan lage fine tredimensjonale applikasjoner av tovet strikkestoff. Jeg ble veldig inspirert og fant fram den gamle strikkemaskinen min (som jeg nesten aldri hadde brukt), og kjøpte ullgarn som lot seg tove. Hele den julen gikk med til å lage tovet ullstoff i alle mulige farger.



 

 

De første prosjektene jeg forsøkte meg på var noen små vesker til niesene mine og datteren min, samt dette lille nåletuiet. Endelig fikk jeg orden på alle de nålene som fløt rundt. Nå fikk jeg blod på tann. Jeg laget en lue til nivøen min og en veske til svigerinnen min (som jeg hadde fått boken av). Men det store prosjektet jeg hadde planer om å sy var en varmejakke til å holde meg god og varm på kalde vintermorgener.

Problemet var at jeg hadde en tyve år gammel Bernette symaskin, som ikke kunne stort annet enn å sy rett frem og siksakksøm. Jeg hadde imidlertid lyst til å pynte jakka med applikasjoner av en gammel vinranke, og da trengte jeg å kunne sy for frihånd. Det var i prinsippet mulig på den gamle maskinen, men i praksis ville det ikke bli pent. Så jeg kjøpte meg en ny Bernina med mulighet for frihåndssøm. Når jeg først skulle investere så mye, kjøpte jeg også broderimodulen i tillegg. Det ble 40-årsgaven til meg selv.

Med den nye maskinen var det en lek å applisere de gamle vinstokkene, og jakka ble snart ferdig (om enn litt stor). Men når jeg først hadde en så fin maskin måtte jeg jo forsøke broderimodulen, så jeg broderte noen ballerinasko og min datters navn, for å sy en gympose til ballett-tøyet hennes. Siden jeg på det tidspunktet ikke hadde lært å quilte, ble selve gymposen ikke så veldig pent. Det var opplagt at jeg måtte lære å quilte når jeg først hadde kjøpt en slik fin symaskin.

Så jeg gikk inn på Amazon.com for å finne bøker om quilting, leste meg opp og kjøpte kutteutstyr, stoffer, vatt, fine quiltetråder og alt annet som trengs for å quilte. Jeg oppdaget at jeg elsket å quilte, og stofflageret mitt fyller nå et helt skap.

Å begynne å quilte gav meg tilbake gløden ved å lage håndarbeid. Jeg hadde ikke gjort så mye etter at jeg fikk barn (hadde andre ting å drive med noen år), men nå var hun blitt så stor at jeg kunne fortape meg i timesvis i mine egne saker.

Etter dette har jeg fått en fornyet glede av å lære nye teknikker, som pjoning, hekling av amiguramier og strikking av tynne blondesjal. Jeg hadde trolig heller ikke begynt på et stort bunadsprosjekt uten ny symaskin og fornyet glød på håndarbeidsfronten. I en alder av 42 er også mesteparten av de store investeringene i livet nedbetalt, og jeg har råd til å dyrke hobbyene mine alt jeg bare orker.

Alt i alt må det kunne sies at den lille boka jeg fikk til jul for snart tre år siden ble den dyreste julegaven jeg noen sinne har fått.

Å sy en Vest-Telemarkbunad

Etter 17. mai i år bestemte jeg meg for at nå var det på tide å skaffe meg en bunad. Siden jeg elsker å lage ting, så jeg det å sy min egen bunad som den neste store utfordringen. En dag i begynnelsen av juni gikk jeg opp til Husfliden i lunsjen for å bestille en materialpakke.

Jeg var litt usikker på hva slags bunad jeg skulle velge. Jeg vokste opp i Vest-Agder, men jeg har aldri likt Vest-Agder bunaden, hverken med rynkestakk, plisséstakk eller med stripestakk. Min mor hadde en helt sort Grafferbunad. Den var ganske fin, men den versjonen av Grafferbunaden som selges på Husfliden har livstykke av rød eller grønn brokade uten broderier og blå stakk, og da blir den ikke helt den samme bunaden som mamma hadde.

Så da gikk jeg på jakt etter bunader fra der hvor slekta mi kommer fra. Mamma og hennes familie er fra Ski i Akershus, så der var det ikke så mye å hente. Min farfars familie kommer imidlertid fra Kragerø/Bamle-området og min farmors familie kommer fra Gjerstad. Dermed måtte det bli en Vest-Telemarksbunad.

Det tok litt tid før vyrke var ferdig. Først hadde de problemer med å skaffe det røde ullstoffet til trøya. Etter det måtte de lage mønsteret til skjorta på nytt, men i begynnelsen av september kom endelig pakken. Den var så full at lokket ikke gikk igjen. Jeg kjøpte det mest nødvendige av sølvet (dvs. det som skal sys på bunaden), og gikk glad og fornøyd hjem.

Jeg har ikke sydd plattsøm før, men jeg tenkte at så vanskelig kan det da ikke være. Mønsteret er jo tegnet på stoffet. Jeg startet med pungen slik at det ikke ville bli så dyrt å fikse dersom jeg gjorde noe galt. På den måten tenkte jeg å få litt trening før jeg begynte på de virkelig dyre tøystykkene.

Det viste seg å være en større utfordring å brodere enn forventet. Det største problemet er det grove ullstoffet. For å få jevne fine kanter i broderingen må man ofte stikke nålen ned på ulike steder i tråen stoffet er vevet av. Man kan ikke bare bruke de naturlige hullene i selve veven. Siden tråen er relativt stramt spunnet er det av og til litt problematisk. Det krevde også litt trening å få en fin vinkel på stingene over hele området som skulle sys. Jeg fant fort ut at det gikk mye lettere når jeg brukte broderiramme, og snart fant jeg ut hvordan jeg måtte angripe hver fjær for å få den rette vinkelen på stingene.

Jeg har bare fått sydd ferdig halve pungen, i og med at jeg har hatt en del andre prosjekter jeg måtte ferdigstille først. Men i løpet av høstferien vil de bli ferdig, og da kan jeg konsentrere meg fult og helt om bunaden. Jeg skal på bunadskurs i midten av november, så da må stakken og livet være brodert ferdig, slik at jeg kan benytte kursdagene til å sette sammen bunaden. Jeg tror det kommer til å bli en fin vinter, og forhåpentligvis blir jeg fin i ny bunad allerede neste 17. mai.

Dukketøy til glede for liten og stor

 

Jeg elsker å strikke dukketøy. Det går veldig fort, og det finnes mange nydelige oppskrifter. Dessuten blir de fleste små jenter glade for dukketøy.

Jeg fant mønsteret på Nille. Det var en fantastisk mønsterbok med babyklær. Til alle modellene var det utarbeidet en dukkestørrelse. Det var utrolig mange fine mønstre i boka, og jeg har strikket flere av modellene, både til babyer og til dukker. Her er et par eksempeler på noen dukkeklær jeg strikket til datteren min til jul for noen år siden.

Bursdagskort

Jeg har startet en tradisjon med å hekle en liten amigurami til min datters klasseveninner  i steden for bursdagskort. Det er blitt en veldig fin tradisjon, og nå er det bare to veninner igjen, så har alle fått hver sin.

 Mønsterene for disse små amiguramiene er hentet fra boka "Vikla Amigurumi" av Mia Bengtson. Jeg fant den på Panduro. Siden det er vanskelig å finne akrylgarn i norske butikker, har jeg heklet disse små figurene i et ullgarn (Østlandsgarn) jeg kjøper på den lokale Nille-butikken. Det går helt fint, og det blir mer enn tett nok så lenge jeg ikke bruker større heklenål enn 3,5 m.m.

Jeg har lagt ved noen bilder av de fire siste dukkene. Når disse er delt ut, har hele klassen (dvs. jentene) fått en dukke hver. Er litt usikker på om jeg skal gå løs på en ny runde til neste år, eller.......

Mini-Annegrete

En kollega av meg skulle begynne i ny jobb i et konsulentselskap. Hun hadde vært sjefen vår i mange år, men nå skulle hun ut og erobre verden. Jeg tenkte at for å hjelpe henne i denne oppgaven trengte hun en "Mini-Me", som fanger opp essensen av hva som er henne. Siden jeg ikke kan lage kloner (som den opprinnelige Mini-Me i Austin Powers filmene er) måtte jeg lage min egne heklede versjon av henne. For dem som skulle være i tvil; originalen er nederst i venstre hjørne.

Dukken er basert på to ulike dukkemønstre av Beth Webber, kalt "Free Spirit" og "Mini Free Spirit". Begge ligge ute gratis på bloggen hennes, sammen med en mengde andre fantastiske mønstre. Du kan finne en link til bloggen hennes her. Hodet, hender og føttene til Mini-Me er hentet fra Mini Free Spirit-dukken, mens kroppen er en variasjon på Free Spirit-dukken. Håret til dukken er heklet av et veldig frynsete garn som jeg fant i en håndarbeidsbutikk på Gjøvik. Jeg bare heklet starten på hodet og dro ut alle stråene med heklenålen, slik at dukken fikk et tykt fint hår. Øynene er kjøpt på Suncatcher Eyes, og akrylgarnet dukken er laget av er kjøpt på Craft Design 4 You.

Kollegaen min har i mange år jobbet med avfallsproblematikk og resirkulering. Jeg synes derfor det var passende at denne delen av henne ble gjenspeilet i Mini-Me-en hennes. Håper hun alltid vil tenke på oss når hun ser på dukken.

Mine tre små hjelpere

Tusen takk til mine tre små hjelpere, (fra venstre) Elise, Synne og Mia, for at de hjalp meg å vise fram sjalene mine.

Bjørkeløvsjal

I Nancy Bushs bok ”Knitted laces of Estonia” finnes det mange nydelige strikkede sjal med motiver fra naturen. De vanligste motivene er Liljekonvaller og ulike typer blader og kvister. En av mine favoritter er dette trekantede sjalet med motiv av bjørkeløv. Det er utrolig enkelt og raskt å strikke. Jeg har valgt å strikke sjalet i et offwhite mohair garn som heter Plumet jeg fant på Husfliden. Det ville trolig gjort seg fint i mange forskjellige farger.

Dronning Sylvias sjal

Mine absolutte favoritt-sjal å strikke er Estistke blondesjal. I boka "Knitted laces of Estonia" ha Nancy Bush samlet mange fantastiske mønstre. Min absolutte favoritt av mønsterene i hele boka er Dronning Sylvias sjal. Dette sjalet ble designet og gitt i gave til svenskenes dronning Sylvia da hun besøkte Tallin i 1992. Hovedmotivet i sjalet er linjekonvaller på rekke og rad med sommerfugler over. Mønsteret er relativt enkelt å strikke, men det krever litt trening å få til knoppene på Liljekonvallene. Dersom man ikke har strikket slike knopper før er dette et fint sjal å begynne med, i og med at hver knopp kun består av fem masker. Dette sjalet er strikket i et sort mohairgarn (Plumet) som jeg har funnet på Husfliden. Tanken var å bruke sjalet til den sorte Julekjolen min.

Mankellsjal

Dette nydelige sjalet er også å finne i Nancy Bushs bok "Knitted laces of Estonia". Det har et relativt komplisert mønster, hvor hovedmotivet er Linjekonvallranker med sju-maskers knopper. Det er et nydelig sjal, og passer bra til en lett sommerkjole. Det er strikket i et tynnt lammeullsgarn (Lacy Lamb) jeg fant i en Amerikansk nettbutikk som heter Purl Shoho. Jeg kjøper det meste av garnet til å strikke slike sjal fra utlandet, i og med at det er vanskelig å finne slikt tynnt garn i norske butikker. Til dette sjalet brukte jeg kun ett garnnøste. Sjalet er strikket på pinne nummer tre, noe som sammen med det tynne garnet gjør at sjalet blir veldig luftig. Dette sjalet er strikket til min datter Elise (bilde nederst til høyre).