Skal, skal ikke - En bokdrøm

Da jeg begynte å strikke blondesjal fant jeg ingen bok på norsk, og det tok en del tid å lære hva alt heter på engelsk. Jeg savnet virkelig en god norsk bok som gikk gjennom de ulike tradisjonene og deres historie, samt gav en rask innføring i de ulike strikketeknikkene, hadde gode mønstre jeg kunne forsøke meg på, samt gav gode tips til hvordan jeg skulle gjøre ting.

 

 

 Jeg leker for tiden med tanken på å skrive en slik bok. Jeg har etter hvert en god del mønstre jeg har laget selv som jeg kan bruke (se diverse bilder), men jeg er ikke helt sikker på om jeg tør. Er markedet virkelig stort nok der ute, og vil forlagene være interessert?

Jeg klarer ikke helt å bestemme meg. Kanskje jeg heller burde skrive en bok om Mini-Me-dukkene mine. Eller kanskje ikke.....

Jeg får tenke litt mer på det. Jeg kan jo forsøke å samle sammen det jeg har av oppskrifter i sommerferien, så får vi se.

Hardangerbunad i hui og hast

Jeg har hatt et prosjekt gående med å sy en Hardangerbunad til min datter, men siden hun begynte på drill i høst, og derfor skal gå med uniform på 17. mai, tenkte jeg at det ikke hastet. Så fikk vi en invitasjon til komfirmasjon nå en lørdag tidlig i mai, men jeg tenkte at hun bare kunne ta på seg en finkjole. Så, søndagen uka før, ringte svigermor og lurte på om jeg kunne ta med bunadsforklet hennes, som jeg brukte som mal for forklet til min datters bunad. Det betydde at jeg måtte montere ferdig forklet til min datters bunad ettersom jeg da måtte gi fra meg "mønsteret" igjen. Jeg sydde ferdig forklet den søndag kvelden, og kjente at det var gøy å sy bunad igjen. På mandagen var jeg på et møte i Bergen, og da var det gjort. Inspirasjonen kom over meg, og jeg bestemte meg for å forsøke å få ferdig min datters bunad før komfirmasjonen.

Jeg hadde fem dager på meg, hvorav den ene var 1. mai, så da kunne jeg jobbe hele dagen. De andre fire dagene måtte jeg på jobb. Jeg var ferdig med alle broderiene, og bringekluten, beltet og forklet var helt ferdig. Jeg hadde også bestemt meg for å kjøpe en bunadsskjorte til henne, intil hun er ferdig utvokst, så det eneste jeg trengte å gjøre var å montere selve bunaden. Den hadde jeg ikke en gang lest monteringsinstruksjonene på. Jeg var litt usikker på om jeg ville få det til, men jeg bestemte meg for å forsøke. Jeg må innrømme at jeg har sittet og sydd til langt på kvelden alle dagene; den verste dagen satt jeg til kl 00.30. Det har vært slitsomt, men jeg greide det!!!

Jeg hadde en del utfordringer på veien, fordi min datter bare er 11 år og jeg har kjøpt materialpakke for en voksenbunad. Tanken var at da slipper jeg å lage en stor barnebunad hun bare kan bruke et par år. Utfordringen lå i å sy den på en slik måte at jeg kunne gjøre store endringer i størrelsen ved hjelp av bare noen få sømmer. Det betydde at jeg måtte gjøre noen endringer i forhold til monteringsanvisningen. F.eks. stod det i monteringsanvisningen at splitten i skjørtet skulle være i siden. Det gikk ikke. Jeg måtte også gjøre noen små endringer i monteringen av livet, men det gikk mye enklere enn jeg hadde fryktet. Det største problemet er at det blir litt mye stoff i skjørtet for en så liten jente, og at hun ikke fyller helt ut under bringekluten enda. Men det kommer vel med årene antar jeg.



Jeg regnet med at siden jeg kjøpte skjorta ville den ikke by på noen særlige problemer, men der tok jeg feil. Jeg kjøpet størrelse 36, og regnet med at den ville være litt stor, men det var den ikke. Den var trang både i halsen og i mansjettene, så jeg måtte bytte den til en størrelse 38. Problemet med det var at da ble armene alt for lange, så jeg måtte sy inn dem også. Jeg hadde ikke tid til gjøre det på den ordentlige måten, så jeg bare la en "brett" øverst ved skuldrene. Det gikk lettere enn jeg hadde fryktet, men jeg mistet leggene øverst på skulderen. Men sånn er livet.

Til slutt må jeg bare fortelle litt om forklet, som ble sydd etter min svigermors forkle. Dette forkle er sydd av min svigerfars tante, som var fra Eiterheimsneset i Hardanger. Jeg vet ikke hvor gammelt forklet er, men hun døde i høy alder en gang på 80-tallet, så det er ikke helt nytt. Det er et relativt lite og luftig mønster, og jeg synes det er utrolig vakkert. Jeg valgte å sy det i bommul, siden orginalen også var laget i bomull. Så nå vil bestemor og barnebarn ha matchende bunade med like forkler.

Dette ble en slitsom uke, men jeg er i grunnen ganske fornøyd med den. Huset har rast rundt meg, og min mann var sånn passe fornøyd med at alt husarbeidet tilfalt ham, men nå har jeg fått ryddet opp igjen og jeg sitter igjen med en god følelse av å ha utrettet noe. Nå gjenstår bare å sy ferdig linforklet, brodere en fin skjorte i lin og brodere bringeklut og belte i perler, så er hele dette bunadsprosjektet ferdig. Heldigvis er dead-linen på den siste delen av prosjektet min datters komfirmasjon, så jeg har en del år på meg.

London-perler

Dette sjalet strikket jeg da jeg var på høstferie i London i oktober 2011. Jeg måtte ha med meg et strikketøy, og jeg hadde nettopp kjøpt inn seks nøster med KidSilk Haze fra Rowan i fargen pearl. Det eneste jeg trengte var et mønster. Så jeg satte meg ned og fant fram noen favorittmønstre fra ulike bøker, alle med ruter i siksakk, og satte dem sammen til dette sjalet.

Senteret av sjalet er laget av et mønster jeg fant in Siiri Reimanns bok "The Haapsalu Shawl". Mønsteret ser ut som to kvister som er snurret rundt hverandre, med knopper i siksakk mellom. Jeg elsker dette mønsteret; spesielt liker jeg tredimensjonaliteten og symmetrien med knoppene som vinner seg i litt større siksakk mellom de tvunnende kvistene.

Til den indre borden brukte jeg et Shetlandsk mønster, som jeg fant i boken "Heirloom Knitting" av Sharon Miller. Dette mønsteret heter "The Shetland bead lace pattern", som direkte oversatt blir Shetlandsk perleblondemønster. Det var derfor jeg kalte sjalet London-perler (siden sjalet ble strikket i London). Dette mønsteret ser veldig enkelt ut, men det er det overhode ikke. Problemet er at man strikker mønster på begge sidene, og siden blonden er strikket i ribbestrikk, er det veldig vanskelig å se hvor i mønsteret man befinner seg. Jeg strikket feil, og måtte ta opp flere omganger, mer enn en gang.

Den ytre borden er også hentet fra Sharon Millers bok, og er strikket på tradisjonelt Shetlandsk vis: Man starter med å plukke opp masker langs hele kanten av sjalet (hvis ikke den indre borden er strikket på rundpinner allerede). Så strikker man den ytre borden på tvers av arbeidet, ved å legge opp så mange masker som borden er bred, og fester den siste masken i borden (på vrangsiden) i neste maske på sjalet, hele veien rundt. Dette er uten tvil min favoritt blant måtene å feste den ytre borden på et sjal på. Det gir et utall av mulige mønstre, siden "taggene" i kanten langs sjalet lages ved å øke og redusere antall masker fra en omgang til den neste.

Dette er et litt komlisert sjal å strikke, spesielt krever den indre borden med perlemønsteret en del konsentrasjon. Dersom du ikke har strikket knopper før, vil de også kreve litt trening. Men alt i alt ble jeg ganske fornøyd. Det ble et stort, mykt og varmt sjal. Og som bonus tenker jeg på turen til Stonehenge og sene kvelder på hotellrommet i London (som egentlig var en leilighet som vi fikk leid billig) hver gang jeg ser på sjalet.

Tusenfryd-sjal

Her er et sjal jeg strikket i høst, som jeg har kalt "Tusenfryd-sjal". Selve grunnmønsteret i sjalet er hentet fra et design fra Heirloom Knitting, som heter "Daisys shawl". Jeg var imidlertid ikke så begeistret for frynsene i kanten, så jeg strikket på en avrundet bord fra Nancy Bushes bok "Knitted Laces of Estonia". Synes det ble mye penere.

Sjalet er strikket på pinne nr 4 i Rowans KidSilk Haze. Jeg har brukt en farge som heter pearl, som er en nydelig offwhite tone. KidSilk er en fin blanding av mohair og silke, og gir sjalet volum selv om garnet er relativt tynt til så tykke pinner.

Dette er et veldig enkelt sjal å strikke, men det er også morsom for de som er litt mer erfarne. Mønsteret er enkelt, men veldig effektfult. Det var langt morsommere å strikke enn jeg hadde antatt, og så gikk det veldig for. Kan absolutt anbefales. Du kan finne gratis mønster av sjalet HER.

Nålbundne kjørevotter fra Telemark

Her kommer det siste paret, og juvelen i kronen, i serien med votter basert på Heidi Fossnes' bok "Håndplagg til bunad og folkedrakter". Det opprinnelige paret ble funnet i Sauherad i Telemark. De kom til museet i 1892, men de vet ikke eksakt hvor gamle de er. De har imidlertid et annet par slike votter på museet som de vet er fra 1811, fordi årstallet er brodert på innsiden. Det er derfor rimelig å anta at disse vottene er fra første halvdel av 1800-tallet. Du kan finne et bilde av reproduksjonen av den opprinnelige votten her.

Disse vottene er nålbundne og tovet. Nålbinding er en veldig gammel teknikk, og det er funnet plagg helt tilbake til 1000-tallet hvor denne teknikken er brukt. Det er en veldig snedig teknikk, hvor man i prinsippet snurrer en tråd rundt tommelfingeren samtidig som man fester tråden i løkken under og ved siden. Denne teknikken er veldig fin å bruke til votter, fordi dersom det går hull på votten rakner den ikke. Det gjør dem varige og lette å reparere. Ulempen er at det er fryktelig vanskelig å ta noe opp dersom man gjør en feil. Det siste var faktisk et problem, siden jeg aldri hadde forsøkt denne tektnikken før. Det endte med at jeg måtte klippe av en hel tommel på et tidspunkt.

Heidi Fossnes beskriver ikke  i boka hvordan man nålbinder, så jeg måtte ut på nettet for å finne instruksjoner. Det gikk imidlertid relativt lett. Det finnes flere instruksjonsvideoer der ute. Bare søk på nålbinding eller naalbinding, så dukker det opp flere instruksjonsvideoer. Jeg foretrakk denne. Den er veldig fin dersom man kan tysk. Her vises flere ulike sting på en enkel og oversiktlig måte. Jeg har brukt "der Oslo stitch", siden det ser ut som det er det som er brukt på det opprinnelige paret.

Vottene er laget i PT 3, som er et tykt ullgarn som lett lar seg tove. Vottene er veldig store når du lager dem; hele 43 cm, men de reduseres til så vidt over 30 cm når de toves. Det ser ut som mine votter krympet litt mer enn den kopien de laget til boka, så jeg fikk ikke plass til en så stor bord nederst som i boka. Så jeg valgte en bølgete sikk-sakk søm i steden for. Broderiene er sydd med bomullstråd fra DCM og ulltrå fra Appelton, som er lagt dobbelt for at den skal fylle ordentlig.

På de andre hvite vottene i denne serien, overførte jeg mønsteret ved hjelp av tyll og stoff-tusj. Men det gikk ikke bra på disse vottene fordi de er tovet. Det ble bare en eneste sky av svart farge på de ytterste delene av tovingen, og det var umulig å se hvor mønsteret gikk. Derfor måtte jeg sy mønsteret i hovedtrekk for frihånd. Heldigvis ventet jeg nesten helt til slutt med å brodere disse vottene, så jeg hadde fått litt trening.

Det står ikke noe mønster i boka for hvordan man skal lage vottene, hverken hvordan man gjør selve nålbindingen eller hvor mange masker som skal legges opp.  Det er bare gitt en tegning av omrisset til votten, som man skal følge. Det var litt problematisk, siden nålbinding er litt som hekling og strikking; når man har gjort noen omganger blir arbeidet litt fastere og smalere. Det tok meg derfor flere forsøk å få antallet masker og vinkelen på fellingene/økingene riktig. Jeg har derfor laget et lite mønster for hvordan man kan lage disse vottene. Dersom man bruker samme garn som meg, og har tilnærmet like store tomler som meg (størrelse 8 i hansker) burde det går rimelig bra. Du kan finne mønsteret her. Sammen med boka og en video for hvordan man nålbinder burde det da være mulig å gjenskape disse vottene. Det er verd forsøket. De var vanskelige å brodere, men selve nålbindingen er enkel. Og så er det utrolig givende å se resultatet. Lykke til!

Pulsvanter med rosesaum II

Her kommer favorittparet mitt i serien med votter basert på Heidi Fossnes' bok "Håndplagg til bunad og folkedrakter". Opprinnelige ble dette mønsteret sydd på et paret gråmelerte vanter som ble funnet på Vaalund gård i Tinn i Telemark. Man vet ikke helt hvor gamle vottene er, men man antar at de er fra rundt forrige århundreskifte.

Opprinnelig var dette et par hansker strikket i grått spraglete garn. Siden jeg hovedsaklig var bedt om å strikke hvite pulsvanter til en film, brukte jeg mønsteret fra et par pulsvanter fra Ål i Hallingdal som bakgrunn for broderiene. Disse pulsvantene er strikket i Dale Baby Ull på pinne nummer 1,5 mm. Vottene er brodert med en fin ullbrodertrå fra Appelton, som du kan finne på Husfliden. I motsetning til de andre pulsvantene med rosesaum, fungerte denne brodertråden perfekt på disse vottene, fordi det er mye mindre flater å dekke på disse broderiene.

Jeg la egentlig aldri merke til dette mønsteret i boka, fordi broderiene forsvant fullstendig i den spraglete bakgrunnen. Men da jeg så tegningen av mønsteret tenkte jeg at de kanskje ikke var så dumme likevel. Jeg var egentlig ferdig med de vottene jeg skulle lage, men jeg hadde et nøste med babyull liggende, så jeg tenkte det kunne være verd et forsøk når jeg likevel var så godt i gang. Og det angret jeg ikke et øyeblikk på.

Dette er definitivt det paret jeg liker best selv, og spesielt liker jeg stråene som bøyer seg opp mot pekefingeren. Jeg er også fornøyd med balansen i fargevalget, og den lille rundingen på tommelen som jeg la til for å pynte den litt. Og så tok mannen min så fine bilder.

Pulsvanter fra Valle i Setesdal

Her kommer enda et par pulsvanter i serien med votter basert på Heidi Fossnes' bok "Håndplagg til bunad og folkedrakter". Det opprinnelige paret ble funnet på Løyland gård i Valle i Setesdal. De vet ikke hvor gamle disse vottene er. Du kan finne et bilde av reproduksjonen av den opprinnelige votten her.

Pulsvantene er strikket i Falk fra Dale på pinne nr 2. Broderiene er brodert med en fin ullbrodertrå fra Appelton, som du kan finne på Husfliden. Jeg har brukt dobbel tråd slik at det skal fylle litt bedre ut.

Jeg har strikket to par av disse vottene; et par hvite og ett par svarte (som orginalen). Det hvite paret var det første jeg lagde, og det svarte paret var det siste jeg lagde i denne votteserien.

Dette var desidert det vanskeligste paret å sy, til tross av at de så helt greie ut. Men vinkelen på stingene og den grove strikkingen gjorde det tilnærmet umulig å få kantene på hjertet fine.

 På det sorte paret kunne jeg heller ikke overføre mønsteret til votten ved hjelp av tyll og stoff-tusj, som jeg kunne med de hvite vottene. Så de sorte vottene er sydd i hovedsak for frihånd.

Dette votteparet er ikke det du bør starte på første gangen du forsøker å lage slike votter. Til det er de altfor krevende. Men dersom du har sydd en del slike votter før, blir de veldig fine dersom du klarer å få alle vinklene riktig.



Pulsvanter med broderi fra Heidal

Her kommer enda et par pulsvanter i serien med votter basert på Heidi Fossnes' bok "Håndplagg til bunad og folkedrakter". Det opprinnelige paret var et par med svarte votter som ble funnet i Heidal i Nord-Gubrandsdalen. Det opprinnelige votteparet kom til museet i 1911, så de er trolig fra siste halvdel av 1800-tallet. Du kan finne et bilde av reproduksjonen av den opprinnelige votten her.

Pulsvantene er strikket i Falk fra Dale. Selve mønsteret på pulsvantene er hentet fra et annet mønster i boka, og kommer opprinnelig fra Valle i Setesdal. Broderiene er brodert med en fin ullbrodertrå fra Appelton, som du kan finne på Husfliden. Jeg har brukt dobbel tråd slik at det skal fylle litt bedre ut.

Dette var et veldig enkelt og raskt par å lage, og broderiene var enkle å få pene selv om vottene er strikket i relativt tykt garn på (i denne sammenhengen) relativt tykke pinne (2 mm). Mønsteret var litt stort for pulsvanten, men jeg bare lot det gå litt inn i den øvre kanten, så ble det pent likevel. Dette mønsteret kan absolutt anbefales, men jeg synes nok kanskje det passer best på en svart vott som i det opprinnelige paret.

Pulsvanter nr 2 fra Ål i Hallingdal

Her kommer det neste paret i serien med votter basert på Heidi Fossnes' bok "Håndplagg til bunad og folkedrakter". Det opprinnelige paret kommer fra Ål i Hallingdal, og kom til museet i 1892. De vet imidlertid ikke hvor gamle disse vottene er.

Vottene mine er strikket i Dale Baby Ull på pinne nummer 1,5 mm.  Vottene er brodert med en fin ullbrodertrå fra Appelton, som du kan finne på Husfliden.

Det var generelt mye lettere å brodere disse vottene enn mange av de andre, fordi selve votten var strikket i så tynnt garn på tynne pinner. Skal man lage broderte votter sparer man mye tid, frustrasjon og krefter på å strikke med tynnt garn på tynne pinner. Og så blir resultatet mye penere. Har du ikke laget slike votter før og ønsker å forsøke, er dette et fint par å starte med, sammen med det andre paret pulsvanter fra Ål i Hallingdal som jeg har strikket.

Pulsvanter med rosesaum

Jeg har laget en serie med votter og pulsvanter basert på diverse mønstre fra Heidi Fossnes' bok "Håndplagg til bunad og folkedrakter". Her er det første paret. Det er et par pulsvanter med en rosesaum som ble funnet på et par vanter fra Tinn i Telemark. De opprinnelige vantene kommer fra Vaalund Gård, og er trolig fra rundt forrige århundreskifte.

Vottene er strikket i Falk fra Dale. Selve mønsteret på pulsvantene er hentet fra et annet mønster i boka, og kommer opprinnelig fra Valle i Setesdal. Rosesaumen er brodert med en fin ullbrodertrå fra Appelton, som du kan finne på Husfliden. De har en utrolig mengde farger i alle nyanser, noe som var fint når jeg skulle brodere dette mønsteret.

Rosesaumen består hovedsakelig av kontursting, som også brukes til å fylle inn med. Det gir broderiet en utrolig fin dynamikk, og gjør at rosene blir tredimensjonale. Det var litt uvant i førstningen, men det ble lettere etter hvert. Jeg burde egentlig brukt en litt tykkere og strammere spunnet brodertråd til denne typen broderier, men jeg fant ikke noen andre typer brodertråd i ull med tilstrekkelig mange fargenyanser.