En rosa sky

Da jeg var i London i høstferien fant jeg et nydelig garn fra Haiku som heter A-32B silk mohair kusa , en miks av silke og mohair. Desverre for meg hadde de bare noen rester igjen. Jeg kjøpet alle hvor de hadde nok av samme farge til å lage et helt sjal. De hadde også to nyelige rosa nyanser, men ikke nok av hver til et helt sjal. Garnet var imidlertid så nydelig at jeg kjøpte det som var igjen, og bestemte meg for å lage et sjal med ulik farge i senteret og på den ytre borden.

Til sjalet valgte jeg et kvistmønster jeg fant in  Siiri Reimanns bok "The Haapsalu Shawl". Dette er et klassisk Estisk mønster, og du kan finne det i omtrendt alle bøker som omhandler slike mønstre. Til den ytre borden valgte jeg et avrundet bord fra Nancy Bushes bok "Knitted Laces of Estonia". Dette er den samme borden som jeg brukte på Sørgepil-sjalet.

Dette er enkle mønstre å strikke. Grunnen til at dette sjalet ble så lite var at jeg gikk tom for garn, ellers ville jeg nok laget det litt større. Men jeg tenker det kan jo bli pent til en liten jente, som vil hylle seg inn i en rosa sky.

Dagblomst-sjal

Dette sjalet har jeg kalt Dagblomst-sjal. Motivet i senteret i dette sjalet er av en liten Kinesisk urt som heter Dayflower. Jeg har ikke funnet et norsk navn på denne urten, men det latinske navnet er Commelina communis. Dette er en liten urt med nydelige blå blomster med to kronblader (se bildet). Ikke alle er like glade i denne urten, siden den har en tendens til å spre seg fort, mens andre elsker den. Helt uavhengig av dette, er mønsteret av dagblomsten (som jeg har valgt å døpe den om til på norsk) utrolig vakkert. Dette tror jeg er et av mine absolutt favorittmønstre.

Jeg fant dette dagblomst-mønsteret i Barara G. Walkers bokserie ”A treasury of knitting patterns”. Mønsteret heter rett og slett ”Dayflower”. Den indre rammen fant jeg i samme bok, og heter ”English lace”, og ser ut som noen små kongler. Den ytre borden har jeg komponert selv, basert på en del av et blomstermotiv i et mønster jeg fant i Siiri Reimanns bok "The Haapsalu Shawl". Den ytre borden er strikket på tradisjonelt Shetlandsk vis, hvor borden er strikket på tvers av strikkeretningen i selve sjalet.

Senteret og den indre borden er strikket i to like deler, som så sys sammen midt bak, slik at mønsteret i sjalet blir symmetrisk. Når de to sidene er sydd sammen strikkes den ytre borden på sjalet. Jeg har valgt å stikke sjalet i et nydelig mohair garn som jeg fant på London-turen min i fjor høst. Dette er et lace weight garn som har en nydelig og myk konsistens. Det er elastisk og fyller ut maskene bra, noe som er nødvendig for å få et pent resultat med dette mønsteret.

Dette sjalet er relativt utfordrende å strikke. Selv etter å ha strikket et uttall slike sjal, måtte jeg virkelig konsentrere meg mens jeg strikket dette dagblomst-mønstert. Årsaken er at det ikke er et konstant antall masker i alle omgangene over mønsteret. Det gjør det både vanskelig å huske selve mønsteret, og vanskelig å blokke ut etterpå, siden enkelte omganger har en del færre masker enn andre omganger. Det er dette som skaper buene i mønsteret, og selv om det er litt kronglete å få til, blir det utrolig vakkert. De andre mønstrene er relativt greie å strikke, men også den engelske blonden i den indre borden er litt utfordrende, siden det også strikkes mønster på vrangen. Dette er ikke et mønster man bør prøve seg på før man har en god del trening i å strikke slike sjal, men ønsker du en utfordring blir disse mønstrene utrolig vakre når de blokkes ut.

En fornemmelse av skog

Da jeg var på tur i London høstferien i fjor fant jeg en av mine favoritt garnbutikker på nettet, Loops. Der kjøpte jeg mange nydelige garn, og jeg har i tiden etterpå forsøkt å lage mønstre som passer til garnene. Jeg kjøpt bl.a. et som var en blanding av silke og mohair som heter Alchemy fra Haiku. Jeg forelsket meg helt i dette garnet og kjøpte mange ulike farger, bl.a. denne nydelige grønnfargen som heter Junep. Den minnet meg om skogen en sommerdag, og jeg forsøkte å finne noen mønstre som gav meg den samme følelsen.

Jeg har en del bøker med blondemønstre, og en av mine favoritter er av to blader med to pinner i siksakk mellom. Dette mønsteret er hentet fra Siiri Reimanns bok "The Haapsalu Shawl", og heter "Twin leaf pattern". I den indre borden har jeg brukt et klassisk Shetlandsk mønster jeg fant i Sharon Millers bok ”Heireloom Knitting”. Det er av sirkler med "pigger" mellom, og av en eller annen grunn har det alltid gitt meg assosiasjoner til granbar. (Jeg tror ikke det var meningen, men slik fungerer mitt hode.) Den ytre borden er strikket på tradisjonelt Shetlandsk vis, hvor borden er strikket på tvers av strikkeretningen i selve sjalet. Mønsteret til denne ytre borden har jeg komponert selv med basis i bladene i senteret av sjalet.

Dette er et litt, men ikke fryktelig, utfordrende sjal å strikke. Den største utfordringen er mønsteret i den indre rammen, hvor det strikkes mønster på hver omgang. Jeg er litt usikker på om det ville være bedre å strikke sjalet som et rektangel og ikke et kvadrat, i og med at det ble litt tykt når det ble brettet dobbelt. På den andre siden er ikke sommerkveldene i Norge spesielt varme, og den ekstra tykkelsen kan komme godt med.

Blendingsgardin til nytt jenterom

Da min datter som fireåring skulle få eget rom skulle alt være rosa. Veggene, sengen og blendingsgardinet. Nå, i en alder av eleve, er ikke det fult så populært lengre, så da var det på tide å pusse opp på nytt. Denne gangen gikk det i hvitt, svart og ulike turkis og blåtoner. Mye mer passene for en ung dame.

Hun kjøpte inn noen fine puter i et blårutete mønster, som var laget ved å flette brede silkebånd i ulike blånyanser. Dette mønsteret likte hun så godt, at hun ønsket at jeg skulle lage nye blendingsgardiner til henne i det samme mønsteret. Så det gjorde jeg.

Jeg festet det nye blendingsgardinet til det gamlet, så ble det veldig tykt og fint, samtidig som jeg tok vare på mekanismen for å rulle det opp gardinet om dagen. Det fungerer helt ypperlig. Men det beste av alt er at min datter ble fornøyd.

Her er et bilde av rommet slik det så ut før.

Skal, skal ikke - En bokdrøm

Da jeg begynte å strikke blondesjal fant jeg ingen bok på norsk, og det tok en del tid å lære hva alt heter på engelsk. Jeg savnet virkelig en god norsk bok som gikk gjennom de ulike tradisjonene og deres historie, samt gav en rask innføring i de ulike strikketeknikkene, hadde gode mønstre jeg kunne forsøke meg på, samt gav gode tips til hvordan jeg skulle gjøre ting.

 

 

 Jeg leker for tiden med tanken på å skrive en slik bok. Jeg har etter hvert en god del mønstre jeg har laget selv som jeg kan bruke (se diverse bilder), men jeg er ikke helt sikker på om jeg tør. Er markedet virkelig stort nok der ute, og vil forlagene være interessert?

Jeg klarer ikke helt å bestemme meg. Kanskje jeg heller burde skrive en bok om Mini-Me-dukkene mine. Eller kanskje ikke.....

Jeg får tenke litt mer på det. Jeg kan jo forsøke å samle sammen det jeg har av oppskrifter i sommerferien, så får vi se.

Hardangerbunad i hui og hast

Jeg har hatt et prosjekt gående med å sy en Hardangerbunad til min datter, men siden hun begynte på drill i høst, og derfor skal gå med uniform på 17. mai, tenkte jeg at det ikke hastet. Så fikk vi en invitasjon til komfirmasjon nå en lørdag tidlig i mai, men jeg tenkte at hun bare kunne ta på seg en finkjole. Så, søndagen uka før, ringte svigermor og lurte på om jeg kunne ta med bunadsforklet hennes, som jeg brukte som mal for forklet til min datters bunad. Det betydde at jeg måtte montere ferdig forklet til min datters bunad ettersom jeg da måtte gi fra meg "mønsteret" igjen. Jeg sydde ferdig forklet den søndag kvelden, og kjente at det var gøy å sy bunad igjen. På mandagen var jeg på et møte i Bergen, og da var det gjort. Inspirasjonen kom over meg, og jeg bestemte meg for å forsøke å få ferdig min datters bunad før komfirmasjonen.

Jeg hadde fem dager på meg, hvorav den ene var 1. mai, så da kunne jeg jobbe hele dagen. De andre fire dagene måtte jeg på jobb. Jeg var ferdig med alle broderiene, og bringekluten, beltet og forklet var helt ferdig. Jeg hadde også bestemt meg for å kjøpe en bunadsskjorte til henne, intil hun er ferdig utvokst, så det eneste jeg trengte å gjøre var å montere selve bunaden. Den hadde jeg ikke en gang lest monteringsinstruksjonene på. Jeg var litt usikker på om jeg ville få det til, men jeg bestemte meg for å forsøke. Jeg må innrømme at jeg har sittet og sydd til langt på kvelden alle dagene; den verste dagen satt jeg til kl 00.30. Det har vært slitsomt, men jeg greide det!!!

Jeg hadde en del utfordringer på veien, fordi min datter bare er 11 år og jeg har kjøpt materialpakke for en voksenbunad. Tanken var at da slipper jeg å lage en stor barnebunad hun bare kan bruke et par år. Utfordringen lå i å sy den på en slik måte at jeg kunne gjøre store endringer i størrelsen ved hjelp av bare noen få sømmer. Det betydde at jeg måtte gjøre noen endringer i forhold til monteringsanvisningen. F.eks. stod det i monteringsanvisningen at splitten i skjørtet skulle være i siden. Det gikk ikke. Jeg måtte også gjøre noen små endringer i monteringen av livet, men det gikk mye enklere enn jeg hadde fryktet. Det største problemet er at det blir litt mye stoff i skjørtet for en så liten jente, og at hun ikke fyller helt ut under bringekluten enda. Men det kommer vel med årene antar jeg.



Jeg regnet med at siden jeg kjøpte skjorta ville den ikke by på noen særlige problemer, men der tok jeg feil. Jeg kjøpet størrelse 36, og regnet med at den ville være litt stor, men det var den ikke. Den var trang både i halsen og i mansjettene, så jeg måtte bytte den til en størrelse 38. Problemet med det var at da ble armene alt for lange, så jeg måtte sy inn dem også. Jeg hadde ikke tid til gjøre det på den ordentlige måten, så jeg bare la en "brett" øverst ved skuldrene. Det gikk lettere enn jeg hadde fryktet, men jeg mistet leggene øverst på skulderen. Men sånn er livet.

Til slutt må jeg bare fortelle litt om forklet, som ble sydd etter min svigermors forkle. Dette forkle er sydd av min svigerfars tante, som var fra Eiterheimsneset i Hardanger. Jeg vet ikke hvor gammelt forklet er, men hun døde i høy alder en gang på 80-tallet, så det er ikke helt nytt. Det er et relativt lite og luftig mønster, og jeg synes det er utrolig vakkert. Jeg valgte å sy det i bommul, siden orginalen også var laget i bomull. Så nå vil bestemor og barnebarn ha matchende bunade med like forkler.

Dette ble en slitsom uke, men jeg er i grunnen ganske fornøyd med den. Huset har rast rundt meg, og min mann var sånn passe fornøyd med at alt husarbeidet tilfalt ham, men nå har jeg fått ryddet opp igjen og jeg sitter igjen med en god følelse av å ha utrettet noe. Nå gjenstår bare å sy ferdig linforklet, brodere en fin skjorte i lin og brodere bringeklut og belte i perler, så er hele dette bunadsprosjektet ferdig. Heldigvis er dead-linen på den siste delen av prosjektet min datters komfirmasjon, så jeg har en del år på meg.

London-perler

Dette sjalet strikket jeg da jeg var på høstferie i London i oktober 2011. Jeg måtte ha med meg et strikketøy, og jeg hadde nettopp kjøpt inn seks nøster med KidSilk Haze fra Rowan i fargen pearl. Det eneste jeg trengte var et mønster. Så jeg satte meg ned og fant fram noen favorittmønstre fra ulike bøker, alle med ruter i siksakk, og satte dem sammen til dette sjalet.

Senteret av sjalet er laget av et mønster jeg fant in Siiri Reimanns bok "The Haapsalu Shawl". Mønsteret ser ut som to kvister som er snurret rundt hverandre, med knopper i siksakk mellom. Jeg elsker dette mønsteret; spesielt liker jeg tredimensjonaliteten og symmetrien med knoppene som vinner seg i litt større siksakk mellom de tvunnende kvistene.

Til den indre borden brukte jeg et Shetlandsk mønster, som jeg fant i boken "Heirloom Knitting" av Sharon Miller. Dette mønsteret heter "The Shetland bead lace pattern", som direkte oversatt blir Shetlandsk perleblondemønster. Det var derfor jeg kalte sjalet London-perler (siden sjalet ble strikket i London). Dette mønsteret ser veldig enkelt ut, men det er det overhode ikke. Problemet er at man strikker mønster på begge sidene, og siden blonden er strikket i ribbestrikk, er det veldig vanskelig å se hvor i mønsteret man befinner seg. Jeg strikket feil, og måtte ta opp flere omganger, mer enn en gang.

Den ytre borden er også hentet fra Sharon Millers bok, og er strikket på tradisjonelt Shetlandsk vis: Man starter med å plukke opp masker langs hele kanten av sjalet (hvis ikke den indre borden er strikket på rundpinner allerede). Så strikker man den ytre borden på tvers av arbeidet, ved å legge opp så mange masker som borden er bred, og fester den siste masken i borden (på vrangsiden) i neste maske på sjalet, hele veien rundt. Dette er uten tvil min favoritt blant måtene å feste den ytre borden på et sjal på. Det gir et utall av mulige mønstre, siden "taggene" i kanten langs sjalet lages ved å øke og redusere antall masker fra en omgang til den neste.

Dette er et litt komlisert sjal å strikke, spesielt krever den indre borden med perlemønsteret en del konsentrasjon. Dersom du ikke har strikket knopper før, vil de også kreve litt trening. Men alt i alt ble jeg ganske fornøyd. Det ble et stort, mykt og varmt sjal. Og som bonus tenker jeg på turen til Stonehenge og sene kvelder på hotellrommet i London (som egentlig var en leilighet som vi fikk leid billig) hver gang jeg ser på sjalet.

Tusenfryd-sjal

Her er et sjal jeg strikket i høst, som jeg har kalt "Tusenfryd-sjal". Selve grunnmønsteret i sjalet er hentet fra et design fra Heirloom Knitting, som heter "Daisys shawl". Jeg var imidlertid ikke så begeistret for frynsene i kanten, så jeg strikket på en avrundet bord fra Nancy Bushes bok "Knitted Laces of Estonia". Synes det ble mye penere.

Sjalet er strikket på pinne nr 4 i Rowans KidSilk Haze. Jeg har brukt en farge som heter pearl, som er en nydelig offwhite tone. KidSilk er en fin blanding av mohair og silke, og gir sjalet volum selv om garnet er relativt tynt til så tykke pinner.

Dette er et veldig enkelt sjal å strikke, men det er også morsom for de som er litt mer erfarne. Mønsteret er enkelt, men veldig effektfult. Det var langt morsommere å strikke enn jeg hadde antatt, og så gikk det veldig for. Kan absolutt anbefales. Du kan finne gratis mønster av sjalet HER.

Nålbundne kjørevotter fra Telemark

Her kommer det siste paret, og juvelen i kronen, i serien med votter basert på Heidi Fossnes' bok "Håndplagg til bunad og folkedrakter". Det opprinnelige paret ble funnet i Sauherad i Telemark. De kom til museet i 1892, men de vet ikke eksakt hvor gamle de er. De har imidlertid et annet par slike votter på museet som de vet er fra 1811, fordi årstallet er brodert på innsiden. Det er derfor rimelig å anta at disse vottene er fra første halvdel av 1800-tallet. Du kan finne et bilde av reproduksjonen av den opprinnelige votten her.

Disse vottene er nålbundne og tovet. Nålbinding er en veldig gammel teknikk, og det er funnet plagg helt tilbake til 1000-tallet hvor denne teknikken er brukt. Det er en veldig snedig teknikk, hvor man i prinsippet snurrer en tråd rundt tommelfingeren samtidig som man fester tråden i løkken under og ved siden. Denne teknikken er veldig fin å bruke til votter, fordi dersom det går hull på votten rakner den ikke. Det gjør dem varige og lette å reparere. Ulempen er at det er fryktelig vanskelig å ta noe opp dersom man gjør en feil. Det siste var faktisk et problem, siden jeg aldri hadde forsøkt denne tektnikken før. Det endte med at jeg måtte klippe av en hel tommel på et tidspunkt.

Heidi Fossnes beskriver ikke  i boka hvordan man nålbinder, så jeg måtte ut på nettet for å finne instruksjoner. Det gikk imidlertid relativt lett. Det finnes flere instruksjonsvideoer der ute. Bare søk på nålbinding eller naalbinding, så dukker det opp flere instruksjonsvideoer. Jeg foretrakk denne. Den er veldig fin dersom man kan tysk. Her vises flere ulike sting på en enkel og oversiktlig måte. Jeg har brukt "der Oslo stitch", siden det ser ut som det er det som er brukt på det opprinnelige paret.

Vottene er laget i PT 3, som er et tykt ullgarn som lett lar seg tove. Vottene er veldig store når du lager dem; hele 43 cm, men de reduseres til så vidt over 30 cm når de toves. Det ser ut som mine votter krympet litt mer enn den kopien de laget til boka, så jeg fikk ikke plass til en så stor bord nederst som i boka. Så jeg valgte en bølgete sikk-sakk søm i steden for. Broderiene er sydd med bomullstråd fra DCM og ulltrå fra Appelton, som er lagt dobbelt for at den skal fylle ordentlig.

På de andre hvite vottene i denne serien, overførte jeg mønsteret ved hjelp av tyll og stoff-tusj. Men det gikk ikke bra på disse vottene fordi de er tovet. Det ble bare en eneste sky av svart farge på de ytterste delene av tovingen, og det var umulig å se hvor mønsteret gikk. Derfor måtte jeg sy mønsteret i hovedtrekk for frihånd. Heldigvis ventet jeg nesten helt til slutt med å brodere disse vottene, så jeg hadde fått litt trening.

Det står ikke noe mønster i boka for hvordan man skal lage vottene, hverken hvordan man gjør selve nålbindingen eller hvor mange masker som skal legges opp.  Det er bare gitt en tegning av omrisset til votten, som man skal følge. Det var litt problematisk, siden nålbinding er litt som hekling og strikking; når man har gjort noen omganger blir arbeidet litt fastere og smalere. Det tok meg derfor flere forsøk å få antallet masker og vinkelen på fellingene/økingene riktig. Jeg har derfor laget et lite mønster for hvordan man kan lage disse vottene. Dersom man bruker samme garn som meg, og har tilnærmet like store tomler som meg (størrelse 8 i hansker) burde det går rimelig bra. Du kan finne mønsteret her. Sammen med boka og en video for hvordan man nålbinder burde det da være mulig å gjenskape disse vottene. Det er verd forsøket. De var vanskelige å brodere, men selve nålbindingen er enkel. Og så er det utrolig givende å se resultatet. Lykke til!

Pulsvanter med rosesaum II

Her kommer favorittparet mitt i serien med votter basert på Heidi Fossnes' bok "Håndplagg til bunad og folkedrakter". Opprinnelige ble dette mønsteret sydd på et paret gråmelerte vanter som ble funnet på Vaalund gård i Tinn i Telemark. Man vet ikke helt hvor gamle vottene er, men man antar at de er fra rundt forrige århundreskifte.

Opprinnelig var dette et par hansker strikket i grått spraglete garn. Siden jeg hovedsaklig var bedt om å strikke hvite pulsvanter til en film, brukte jeg mønsteret fra et par pulsvanter fra Ål i Hallingdal som bakgrunn for broderiene. Disse pulsvantene er strikket i Dale Baby Ull på pinne nummer 1,5 mm. Vottene er brodert med en fin ullbrodertrå fra Appelton, som du kan finne på Husfliden. I motsetning til de andre pulsvantene med rosesaum, fungerte denne brodertråden perfekt på disse vottene, fordi det er mye mindre flater å dekke på disse broderiene.

Jeg la egentlig aldri merke til dette mønsteret i boka, fordi broderiene forsvant fullstendig i den spraglete bakgrunnen. Men da jeg så tegningen av mønsteret tenkte jeg at de kanskje ikke var så dumme likevel. Jeg var egentlig ferdig med de vottene jeg skulle lage, men jeg hadde et nøste med babyull liggende, så jeg tenkte det kunne være verd et forsøk når jeg likevel var så godt i gang. Og det angret jeg ikke et øyeblikk på.

Dette er definitivt det paret jeg liker best selv, og spesielt liker jeg stråene som bøyer seg opp mot pekefingeren. Jeg er også fornøyd med balansen i fargevalget, og den lille rundingen på tommelen som jeg la til for å pynte den litt. Og så tok mannen min så fine bilder.