Mitt nye votteprosjekt

Jeg kom over en av de mest fantastiske bøkene jeg har sett, som heter "Håndplagg til bunader og folkedrakter" av Heidi Fossnes. Forfatteren har reist rundt og besøkt museer over hele Norge, og laget kopier av gamle håndplagg hun har funnet. Boka er komplett med historien til votten, bilder av orginalen, samt mønster til en reskonstruksjon. Dette er en aldeles fantastisk bok.

Jeg laget et par pulsvanter fra Ål i Hallingdal for å prøve, og skrev en blogg om dem. Like før jul fikk jeg en kommentar på den engelske bloggen min fra en dame som hadde ansvaret for innkjøp til en film. Hun lurte på om jeg kunne lage noen votter til henne. Og det kunne jeg da.

Jeg Googlet  henne, og det viste seg at hun har vært med på flere store Hollywood-produksjoner. Heldigvis leste jeg ikke det før jeg sa ja. Ikke at jeg ikke hadde hjulpet henne dersom jeg visste, bare at man blir mindre nervøs når man ikke vet. Jeg vet ikke helt hva slags film dette gjelder. Min datter på 10 maser på meg at jeg må finne det ut. Jeg får vel spørre henne i neste mail......

Hun ville ha fem par votter: fire par pulsvanter og et par store kjørevotter. Jeg kommer til å bruke de fleste av de mønstrene som er på vottene på bildene jeg har tatt med i denne bloggen (pluss noen til), men sy dem på pulsvanter i steden for votter og hansker. Men noen blir som orginalen (inkludert de store kjørevottene). Disse bildene er for øvrig fra Heidi Fossnes' bok.

Jeg er kommet godt i gang. Alle vottene er nå laget, og jeg har brodert de fleste av dem. For tiden broderer jeg de store kjørevottene. Når jeg først var i gang, laget jeg litt fler enn hun hadde bestillt. For øyeblikket er jeg helt ferdig med fem par pulsvanter, og jeg har strikket to par til som skal broderes, i tillegg til kjørevottene. Så kan hun velge hvilke hun helst har lyst på. Jeg strikket dem også i litt forskjellige størrelser, slik at hun også har litt forskjellige størrelser å velge mellom.

Jeg tenkte å skrive en serie blogger om disse vottene. Forhåpentligvis tar jeg mot til meg og spør hva slags film vottene skal brukes i. Og hvis jeg er heldig (og flink) kan det tenkes at en del av dem får et nytt liv i solfylte California.

Mini-Finn



Her kommer den siste av Mini-Me-ene jeg har laget til kollegaene mine. Dette er Mini-Finn. Da er den eneste som står igjen meg selv. Kanskje jeg skal lage en liten kopi av meg selv også; en virkelig Mini-Me.....

 

Finn elsker quizz. Han er et levende leksikon, og går rundt og husker på en mengde trivia. Han er også en kløpper i hoderegning. Når vi sitter i den lilla sofaen på pauserommet på jobb og diskuterer, og trenger litt faktainformasjon, er det bare å henvende seg til Finn. Det han ikke kan svaret på slår han bare opp på i-phonen sin. I den lilla sofaen med i-phonen er han et rent leksikon. En ren Encyklopedia Aune (Aune er etternavnet hans).

Mini-Finn sitter derfor i en lilla sofa med en i-phone i hånden. Mini-Finn er som de andre Mini-Me-ene en modifikasjon av Beth Webbers dukke "Mini Free Spirit". Du kan finne mønstre til denne dukken og mange andre fine dukker, med klær og tilbehør, på bloggen hennes "By hock by hand". Håret er laget av to typer flossete garn, et brunt og ett gråspettete. Øynene er fra Sunchatcher Eyes, og selve dukken er heklet i et acrylgarn jeg fant på Craft designs 4 you som heter Red Heart Super Saver.

Sofaen er laget av papp som er brettet og kledd med heklet lilla "stoff". Sideplatene er sydd på i ettertid, og gjør at sofaen er stabil og ikke kollapser. Gulvet og sofaen er heklet i Østlandsgarn. Sofaen er sydd fast i gulvet, og så har jeg tredd den på en blomsterpinner i metall (som står opp av sofaryggen bak og som tres inn i genseren), slik at Mini-Finn kan sitte trygt uten å falle ut av sofaen. i-phonen er laget av en liten bit som jeg klippet ut av en sort skomplastbrikke (til å ha under når man spiser).

Mini-Finn ble overlevert til sin nye eier på siste vinlotteri før jul, og ble tatt i mot med åpne armer. Nå smykker han kontoret til sin større navnbror, mens han sitter i sin egen lilla sofa og slår opp på i-phonen sin.



Mini-Per-Arild

Den andre Mini-Me-en jeg laget av mine mannlige kollegaer var Mini-Per-Arild. Per-Arild, som er den elste av kollegaene mine. Han er velig generøs, og deler gjerne med andre; både kunnskaper, kontakter og ideer. Han er også typen som baker sirupssnipper til svigerfar hver jul, og tar med restene på jobb for å dele dem med kollegaene sine. Det hender også at han stiller med kake på vinlotteriet, selv om dette på ingen måte er normen. Per-Arild er også flink til å skaffe forskningsmidler, og de av mine kolleger som jobber tett sammen med ham har sjelden problemer med å skaffe finansiering.

Tatt i betraktning av Per-Arilds fremdragende personlighetstrekk, måtte bare temaet for dukken hans bli "den syvende far i huset". Ikke bare fordi han er eldst og litt vanskelig å treffe på (han er mye ute og reiser), men mest fordi at når du først finner ham skal du ikke mangle noe. Du kommer til dekket bord.

Mini-Per-Arild er som de andre Mini-Me-ene en modifikasjon av Beth Webbers dukke "Mini Free Spirit". Du kan finne mønstre til denne dukken og mange andre fine dukker, med klær og tilbehør, på bloggen hennes "By hock by hand". Håret er laget av to typer flossete garn, et brunt og ett gråspettete. Øynene er fra Sunchatcher Eyes, og selve dukken er heklet i et acrylgarn jeg fant på Craft designs 4 you som heter Red Heart Super Saver.

Hornet er heklet av et garn som heter Rosendahl, som jeg fant på den lokale Nille-butikken. For å få det stivt, laget jeg en mal i leire. Så heklet jeg hornet rundt denne malen, smurte den inn med stiv tøylim, og brukte malen til å blokke ut hornet. Til slutt heklet jeg en snor som jeg festet til hornet, slik at det kan henge på veggen.

Jeg kunne ikke helt dy meg for å legge til et par særegenheter ved Per-Arild, som f.eks. at han har en liten måne. Han er også en av de få mennene jeg kjenner som tør å gå i rosa strikkegenser. Den er veldig fin, og jeg synes det er fantastisk at han tør å gå med farger der de fleste menn i hans alder går i blått, svart eller brunt (og kanskje litt grønnt, men ikke rosa) .

Jeg har desverre ikke noe bilde av Per-Arild til sammenligning.... Sorry.

En skogmodell

Jeg har hatt et prosjekt i år, hvor jeg har laget en liten miniversjon av alle de kvinnlige kollegaene mine til bursdagen deres (se Mini-Me-serien). Til jul laget jeg en liten miniversjon av alle de mannlige kollegaene. Her er den første; Mini-Bjart. Eller snarere Mikro-Bjart.

Bjart er svært modig når det gjelder å ta diskusjoner han mener er verd å ta. Der vi andre skygger unna når stormen raser som verst, tør Bjart å gå ut. En av de største diskusjonene han har hatt var hvorvidt økt bruk av faste biobrensel til oppvarming var bra eller ikke for miljøet. Han ble skjellt ut av både ministre og andre forskere, men det viste seg til slutt at han hadde rett.

Derfor syntes jeg det var passende at Mikro-Bjart går i skogen sin. Som bonus elsker Bjart å ferdes i skog og mark, og han hører liksom hjemme der.

Jakke med sørgepilblad

Jeg har to lidenskaper knyttet til strikking; å strikke med alpakka garn og strikke kunst-strikk. Jeg ville veldig gjerne kombinere disse to lidenskapene i en genser. Det jeg kom opp med var denne jakken, som er strikket i Tynn Alpakka fra Du store alpakka. 

Den er basert på et av mine favorittmønstre fra den Estiske tradisjonen med blondestrikk. Mønsteret heter sørgepilblad. Jeg har brukt det før i et sjal jeg strikket i sommer, som hette Sørgepil-sjal, men jeg tenkte det også ville være fint i en jakke. Dvs, jeg begynte egentlig på jakka først, i fjor vinter. Men jeg ble ikke ferdig før våren, så den ble liggende frem til i høst, hvor jeg endelig gjorde den ferdig.

Grunnen til at den ble liggende var at den ble litt stor i og med at det var litt vanskelig å beregne størrelsen på øyemål på grunn av alt mønsteret. Jeg forsøkte etter beste evne å beregne hvor mange masker jeg trengte ut fra strikkefastheten, men da jeg skulle beregne armlengden glemte jeg meg, og forsøkte å ta det på øyemål. Det gjorde at ermene ble litt for lange, men det løste jeg ganske enkelt ved å bare legge dem litt opp. Så bare heklet jeg kanten utenpå. Det gikk helt fint.

Jeg skal skrive ned mønsteret slik at de som ønsker det kan strikke jakken. Det tar litt tid å renskrive notatene mine. Håper å få mønsteret ferdig før jul.

Ribbestrikket alpakkagenser

Det er en stund siden jeg har skrevet i bloggen, men det betyr ikke at jeg ikke har laget ting. Her er en av de tingene jeg har strikket i høst. Det er en god gammel ribbestrikket genser med høy hals i alpakka. Jeg elsker slike gensere. De er varme, lette å strikke og i en klassisk design. Det er fint en gang i blant å lage noe som kan brukes til hverdags.

Genseren er strikket i Tynn Alpakka fra Du store alpakka. Jeg fant mønsteret gratis på Du store alpakkas hjemmeside. Du finne mønsteret i dette nummeret av Strikk (mønster nr. 9). Mønsteret er lett å følge, og går fort å strikke.

Det er den andre gangen jeg strikker denne genseren. Jeg har strikket den i grå før. Jeg har også strikket det sjalet som hører til, i grått. Det er deilig og varmt, og kan brukes til hverdags (i motsetning til alle blondesjalene mine). Dette er absolutt en genser (og et sjal) jeg vil anbefale å strikke, både for nybegynnere og for mer erfarne strikkere.

Damask

Jeg fant et nydelig sjal som heter Damask på en av mine favorittblogger, A passion for knitted Laces. Det var slik jeg fant alle de nydelige sjalene av Kitman Figueroa. Jeg forelsket meg helt i dette sjalet, og måtte bare strikke det.

På oppskriften er sjalet strikket i et blankt, glatt garn. Jeg hadde imidlertid lyst på et litt mer lunt garn, så jeg strikket sjalet i et alpakka garn som heter Tynn Alpakka, fra Du store Alpakka. Det er et deilig garn å strikke i, og gir et mykt, varmt og lunt sjal.

Sjalet er relativt enkelt å strikke, mye enklere enn det ser ut. På grunn av at det er strikket i et så tykt garn går det ganske fort. Jeg vil absolutt anbefale dette sjalet, og man trenger heller ikke være veldig erfaren for å få det til.

Pulsvanter fra Ål i Hallingdal

Da jeg var på besøk hos min far i sommer, skulle jeg vise ham hvilken bunad jeg hadde sydd i vinter. Han dro fram bunadsleksikonnet sitt, som han hadde kjøpt på salg. Han var veldig fornøyd, fordi han hadde fått en bok på kjøpet som hette "Håndplagg til bunader og folkedrakter" av Heidi Fossnes.

Dette viste seg å være en perle av en bok, og jeg forelsket meg umiddelbart. Temaet for boka var å lage håndarbeidsprosjekter av gamle hansker, votter og pulsvanter som ligger rundt på norske museer. Hun har reist rundt og tatt bilder av de gamle håndplaggene, og laget kopier av dem. De fleste av håndplaggene er fra midten til slutten av 1800-tallet, men noen er også eldre.

Mange av disse prosjektene er utrolig vakre, og boka inneholder bilder av både de gamle håndplaggene og den nye kopien. Jeg forelsket meg pladask i flere av dem, bl.a. disse, som er noen pulsvanter fra Ål i Hallingdal. Det står ikke hvor gamle disse hanskene er, men de er å finne på Drammen Museeum.

Mønsteret i boka var lette å følge, men den krever en del forkunnskaper fordi hun ikke bruker tid på å forklare alle teknikkene, bare de mest spesielle. Det var forresten vanskeligere å brodere på strikket stoff enn jeg hadde forestillt meg, men det gikk lettere etter hvert. Den store utfordringen lå i å overføre mønsteret som skulle broderes over på hanskene. I boka foreslås det å sy på frihånd. Jeg tok imidlertid ikke helt sjansen på det, så jeg benyttet en teknikk fra quilting. Her tegnes mønsteret over på tyll-stoff. På grunn av hullene i tyllen, er det bare å følge linjene i mønsteret med en penn, så vil mønsteret bli overført. Det eneste problemet mitt var at alle stoffpennene mine hadde tørket ut, så jeg brukte en vanlig tusjpenn. Det ble litt klinete når jeg skulle brodere (og anbefales derfor ikke), men det gikk bra likevel.

Dette var det første forsøket mitt. Jeg synes de ble veldig fine, så jeg tror nok jeg vil forsøke meg på flere av de andre mønstrene i boka.

Påfuglsjal nummer 2

Jeg har strikket en serie med sjal designet av Kitman Figueroa. Det første jeg prøvde var et sjal som heter "Peacock Shawlette". Jeg synes dette påfuglsjalet var så fint, at jeg bare måtte lage ett til. Dette laget jeg i Fin fra Du store Alpakka. Dette er et nydelig garn i en blanding av silke og baby-alpakka.

Det er aldeles nydelig å strikke blondesjal med dette garnet. De hadde noen aldeles nydelige håndfargede varianter. Jeg har bruk en av dem her, som er en blanding av blå, turkise og sjøgrønne nyanser. Jeg har forelsket meg helt i dette garnet.

Jeg blokket ut dette sjalet, men jeg har en følelse at det vil være tilstrekkelig å dampe det.

Påfugl-sjal

Jeg har lenge strikket florlette blondesjal, både basert på Estiske of Shetlandske mønstre. Jeg hadde imidlertid lyst til å strikke noen sjal i litt tykkere garn, til bruk som skjerf om vinteren. Jeg fant en serie mønster designet av Kitman Figueroa på nettet. Jeg kjøpte flere, men det første jeg prøvde var dette, som heter "Peacock Shawlette".

Skjalet er strikket i Tynn Alpakka fra Du store alpakka. Jeg forsøkte å finne en farge som passet til påfuglmønsteret, men den ble litt mørk. Men i sollys er den veldig fin, med en nyanse av grønt i seg.

Det var veldig gøy å strikke slike sjal, og så går det veldig fort. Dette sjalet strikket jeg på to kvelder. Dersom man ikke har strikket mønstersjal før er dette et sjal det er fint å starte med. Det var så gøy at jeg strikket fire sjal til i samme slengen (skal poste dem på bloggen utover høsten). Planen er å gi dem bort til diverse venner og familie til jul i år.

Til slutt vil jeg bare takke min datter Elise, som, om enn motvillig, stilte opp som modell for meg.