Vakre vinkler

I bokprosjektet mitt er planen å vise ulike typer av blondesjal. Jeg hadde både Estiske og Shetlandske mønstre (ofte i kombinasjon), loddne og glatte, med og uten knopper. Men jeg hadde ingen florlette sjal. En stor del av den Shetlandske tradisjonen med strikkede blonder er å lage florlette sjal som du nesten ikke kan se og som du kan tre gjennom en giftering (såkalte ringsjal). Jeg bare måtte bare ha et slikt sjal til boka mi.

Jeg var veldig usikker på valg av mønster. Jeg ville ha noe enkelt og litt tidløst. Ofte er mønstrene på de Shetlandske ringsjalene (som er de tynneste og fineste sjalene) fylt av overdådige mønstre. Jeg ville imidlertid ha noe enkelt og luftig. Og så ville jeg strikke det i svart, som et slør over en fin kjole.

Etter å ha rotet rundt i bøkene mine, kom jeg over to mønstre i Barara G. Walkers bokserie ”A treasury of knitting patterns” som kunne passe til et slikt sjal. Mønsterene heter "Dainty Chevron" og "Daintier Chevron", og betyr rett og slett bare vakre vinkler (noe de jo er). Egentlig er dette bare ett mønster. Forskjellen mellom dem er at i det ene mønsteret strikkes det mønster på hver omgang, dvs. både på retten og på vrangen, mens i det andre mønsteret er det lagt inn en omgang vrang på vrangen mellom hver av mønsteromgangene.

Senteret i sjalet er strikket i to deler, som så sys sammen med en usynlig søm. Det gjøre mønsteret i senteret symmetrisk. Deretter strikkes det på en tradisjonell Shetlands bord; hvor borden strikkes på tvers av strikkeretningen, og festes til senteret av sjalet ved å strikke den siste masken i borden sammen med neste maske i sjalet. Jeg valgte en veldig enkel bord med vinkler fra boken "Heirloom Knitting" av Sharon Miller. Dette mønsteret strikkes også på begge sidene, noe som gjør borden veldig luftig.

Jeg brukte et veldig tynt koksgrått merinoullgarn som ganske enkelt heter "Fine merino", som jeg hadde kjøpt på en amerikansk nettbutikk som heter "Purl soho". Jeg har brukt dette garnet før til "Mitt første Shetlands-sjal".

Ting som strikkes i dette garnet blir florlett, og sammen med den veldig luftige blonden gjør det at sjalet blir nesten usynlig. Dette er et krevende sjal å strikke, både på grunn av det tynne garnet og fordi det strikkes mønster på vrangen, men jeg fikk da det sjalet jeg hadde ønsket meg.

Ti tusen blåveis

Jeg elsker å gå i skogen om våren, når skogbunnen er dekket av små blomstre. Spesielt elsker jeg når jeg er så heldig å finne steder med mye blåveis. I min søken etter enkle mønstre til nybegynnersjal til bokprosjektet mitt, kom jeg over et enkelt og pent mønster som ser ut som et hav av små blomstre. Jeg bare måtte lage et blåveissjal.

Siden jeg skulle bruke dette sjalet som et av nybegynner-sjalene i boka mi, valgte jeg å bygge opp sjalet veldig enkelt, med et sentrum full av blomster, og en ytre bord. Dette blomstermønsteret har jeg brukt i flere av sjalene mine, bl.a. i Syrin-sjalet, Valentinsdagsjalet og i En rosa sky. Dette blomstermønsteret er hakket vanskeligere å strikke enn Espalier-sjalet (som er det enkleste), siden man må kunne strikke tre masker sammen, men likevel så lett at det vil være oppnålig for de fleste som kan strikke litt.

Den ytre borden er en enkel avrundet bord hentet fra Nancy Bush's bok "Knitted Laces of Estonia". I Nancy Bush's bok er denne borden strikket i glattstrikk, men jeg valgte å strikke den i ribbestrikk for å gi sjalet litt mer tekstur.

Sjalet er strikket i et garn fra Rowan som heter "Fine Lace". Dette garnet kan du finne på flere garnforetninger i Norge. Det gir et relativt blankt ullsjal som faller tungt. Blåfargen i sjalet er kanskje litt lys til å være blåveis, men det var det nærmeste de hadde i butikken.

Jeg valgte å strikke sjalet relativt smalt, siden det ikke er så mye mønster i sjalet. Det er et raskt og enkelt sjal å strikke, og så blir det relativt pent likevel.

Å lære nupereller

Jeg var nylig på en konferanse i Venezia, og jeg tenkte at dette var den perfekte anledningen til å lære meg nupereller. Jeg hadde aldri forsøkt det før, men jeg hadde kjøpt inn alt jeg trengte til å starte opp. Jeg trengte bare de perfekte omgivelsene til å inspirere meg.

Det er, så vidt jeg har forstått, to ulike måter å lage nupereller: enten med en skyttel eller med en heklenål. Jeg hadde kjøpt inn utstyr til begge delene, men jeg valgte å bruke skyttel. Jeg tror kanskje det er lettere å lage nupereller med heklenål, men jeg hadde kjøpt noen nydelige skytler i tre med navnet mitt inngravert. Jeg måtte jo lære å bruke dem, så da var valget enkelt.

Jeg fant ingen norske bøker om nupereller, bare engelske. Jeg fant imidlertid en fin bok med CD-kurs inkludert, som heter "Learn to Tat" av Conny Ellison. Det viste seg å være en god introduksjonsbok, og det tok meg ikke lang tid før jeg mestret relativt mange teknikker. Jeg har lagt ved bilder av produksjonen min i løpet av fire dager i Venezia. Det går m.a.o. relativt fort både å lære og lage nupereller.

Det er litt vanskelig å kjøpe utstyr i Norge. Jeg fant ingen norske butikker eller nettsteder med slikt utstyr (uten at jeg skal påstå at det ikke finnes). Det finnes imidlertid mange andre steder på nettet hvor du kan finne tynn nuperelle-tråd, skytler og nåler. Dette er f.eks. et fint sted. Ellers må jeg slå et slag for David Reed Smith, som lager slike nydelige skytler i tre. De er litt dyrere enn plastikk-skytler men utrolig mye vakrere.

Hvis du har lyst til å forsøke, ikke vær redd for å prøve. Det er litt uvant i begynnelsen, men det tar ikke veldig lang tid å få det inn i fingrene. Og så er det morsomt å kunne lage sine egne blonder til bunadsskjorter og putevar.

Valentinsdags-sjal

Alle jenter elsker hjerter, men det er relativt få av dem som motiver for blondestrikk. Årsaken er trolig at de ikke er så lett å lage. Jeg har samlet de jeg har funnet til dette sjalet, som jeg har valgt å kalle Valentinsdags-sjal.

Dette sjalet består av et senter, som er strikket i to deler som sys sammen, en indre bord og en ytre bord som strikkes på etterpå. I senteret av sjalet har jeg valgt et av de mest kjente mønstrene fra Estiske blondesjal, og går under navnet Greta Garbo, omkranset av en rekke med hjerter.

Historien vil ha det til at Greta Garbo-mønsteret ble laget for et sjal som ble strikket til Greta Garbo. De fleste slike sjal dedikert til kjente enkeltpersoner blir gitt når de kommer på offisielt besøk til Estland, men ikke dette. Det ble sendt i posten til Greta Garbo (i Hollywood) i håp om at hun ville bruke det. Dette er et nydelig mønster som finnes i flere varianter. Jeg valgte denne, som jeg fant i Nancy Bush's bok "Knitted Laces of Estonia". 

Hjertene som omkranser Greta Garbo-mønsteret fant jeg på en av favoritt-bloggene mine; A passion for lace. Monique, som skriver denne bloggen, har laget mange nydelige mønster, og flere av dem seldes på Raverly. Disse hjertene er fra et mønster som heter "Love on the Edge". Utenfor hjertene, i den indre borden, har jeg brukt et mønster som ser ut som tusenvis av små blomster. Du finner også dette mønstret i Love on the Edge-sjalet til Monique. Du kan også finne det i Sharon Millers bok ”Heireloom Knitting”. Jeg har brukt dette mønsteret flere ganger før, bl.a. i "Syrinsjal" og "En rosa sky". Også den ytre borden er hentet fra Moniques sjal "Love on the Edge". De tre rundingene ser litt ut som hjerter de også.

Sjalet er strikket i et bambusgarn som heter Habu Textiles XS-6, 20/3 Bamboo. Nøstene er utrolig store, og det går nesten 1400 yards på hvert nøste(ikke helt sikker på hvor mange meter det blir). Så jeg brukte kanskje et halvt nøste på dette sjalet. Dette bambusgarnet er ganske blankt, glatt og fast i formen. Det gjør at det faller tungt ned fra skuldrene. Det gjør også at det er veldig vanskelig å få mønsteret pent, og i ettertid er det kanskje ikke det beste mønsteret å strikke hjertene i sentrum med, siden det er så glatt at trådene som holder formen på hjertet sammen sklir frem og tilbake. Blokkingen var også vanskelig. Men, men. Det vet man ikke før etterpå.

 

Dette er relativt vanskelige mønstre å strikke, med knopper og mønstre som strikkes både på retten og vrangen. Men fint blir det.

Liljekonvaller

En av de mest elskede temaene i Estisk blondestrikk er liljekonvaller (Lillies of the Vally). Det finnes et uttall av liljekonvall-mønstre. Felles for dem alle er at de har liljekonvall-knopper på en buet gren.

Jeg måtte jo ha et liljekonvall-sjal til bokprosjektet mitt, og valgte favorittmønster mitt blandt disse liljekonvallmønstrene. Jeg valgte å lage et veldig enkelt sjal, med kun et senter og en ytre bord. I senteret brukte jeg liljekonvallmønsteret og så har jeg strikket på en avrundet bord utenpå. Begge mønstrene fant jeg i Nancy Bush's bok "Knitted Laces of Estonia", men du kan også finne dette liljekonvall-mønsteret i Siiri Reimanns bok "The Haapsalu Shawl".

Sjalet er strikket i et garn fra Rowan som heter "Fine Lace". Dette garnet kan du finne på flere garnforetninger i Norge. Det gir et relativt blankt ullsjal som faller tungt rundt skuldrene. Fargen er en nydelig lys violett.

Når du får dreisen på å strikke knopper, er dette ikke av de aller vanskeligste sjalene å strikke, men det har en del spesialmasker som må læres. Mønsteret er også såpass komplekst at det tar litt tid å huske utenat, men det blir veldig pent.

Espalier-sjal

Etter at jeg bestemte meg for å forsøke å skrive en bok om blondestrikkede sjal, oppdaget jeg at de fleste mønstrene jeg hadde laget krevde at man var en litt erfaren blondestrikker. Jeg måtte derfor også lage noen mønstre for nybegynnere.

Jeg gikk gjennom alle bøkene mine for å finne de enkleste mønstrene som var å oppdrive. Jeg fant en definitiv vinner; dette mønsteret fra Barara G. Walkers bokserie ”A treasury of knitting patterns”, som heter "Trellis" (espalier oversatt til norsk). Det eneste du trenger å kunne er å strikke dette sjalet er å strikke to masker sammen i begge retninger (både vanlig og vridd) og kast. Mønsteret består av fire masker i fire omganger, som gjentas. Enklere går det ikke an å gjøre det.

Til den ytre borden har jeg brukt en avrundet bord hentet fra Nancy Bush's bok "Knitted Laces of Estonia". Denne borden krever litt konsentrasjon på mønsteret, men inneholder heller ikke noe mer vanskelig enn å strikke tre rette sammen og kaste.

Sjalet er strikket i ett av de garnene jeg kjøpte i London i høstferien 2011. Det er fra Haiku, heter A-32B silk mohair kusa , og er en nydelig miks av silke og mohair. Jeg hadde ikke så mye garn, siden jeg hadde kjøpt de siste tre nøstene de hadde i denne fargen, så jeg strikket sjalet litt smalt.

 

Dette sjalet er utrolig lett å strikke, og vil forhåpentligvis være en fin introduksjon til blondestrikk. Det er veldig enkelt, men jeg synes likevel det ble ganske rent, luftig og pent. Det drukner ikke i en overdådighet av mønster, som slike sjal har en tendens til å gjøre. Noen ganger er det enkleste også det peneste.

Helleristning på Tweed

Et av mine favorittsteder fra barndommen er en stor stein med 3000 år gamle helleristninger. Den ligger ute på et jorde på Penne på Lista, med utsikt rett ut i havgapet. Det beiter noen sauer på jordene rundt steinen, landskapet er helt flatt og skråner opp mot Nordberg, hvor det står en gammel fallos-bauta. Det er ikke så mange rissninger på steinen; i underkant av ti båter og en del offergroper. Det blåser alltid en kald vind der ute.

Oppe på Nordberg Fort, på åsen over steinen, er det bygget et museum. Der finnes det et lekerom, hvor du kan tegne en negativ av helleristningene basert på reproduksjoner. Jeg må innrømme at det var meg og ikke datteren min som satt og tegnet da vi besøkte museet sist. Tanken var å gi dem til svigerinnen min, som liker å male helleristninger på T-skjorter, men denne gangen fikk jeg brukt for dem selv.

I vår begynnte den lokale garnbutikken min å ta inn nye merker, bl.a. Rowan. De tok inn to typer tweed, og jeg brukte en av dem, som heter Rowan Tweed, i denne jakka. Jeg elsker tweed, men hadde ikke prøvd å strikke i det før. Da jeg stod der i butikke med garnet i hendene fikk jeg følelsen at dette garnet hører hjemme i en cardigan man skal ha på seg når man går tur på Penne.

Så jeg satte meg ned og laget denne jakka. Jeg valgte en litt lang vrangbord, både nederst på bolen og på ermene. Halsen laget jeg slik at den enten kan brukes som krage eller som høy hals, avhengig av været. Jeg var heldig å finne noen treknapper i nøyaktig samme farge som garnet.

Bak på ryggen valgte jeg å brodere et av skipene fra helleristningssteinen på Penne. Broderiene er laget ved å sy konturstign, og mønsteret av båten overførte jeg til jakka ved hjelp av tyll og stoffpen, på samme måte som de bunadsvottene jeg strikket i vår.

Båten så litt ensom ut der den stod, så jeg bestemte meg for å brodere noen bølger og en offergrop til sol. Broderiene er også sydd med Rowan Tweed, i en mørk brunlilla farge som passet bra til den rustrøde bakgrunnen. Så da er det bare å huske å ta med denne jakka neste gang jeg er på besøk på Lista.

Syrin-sjal

Jeg elsker syriner, både blader, bloster og lukt. Når syrinene blomstrer på hytta på Nakholmen (og forsåvidt også på Tåsen hvor jeg bor) blir jeg alltid lett og glad til sins. Så da jeg fant et mønster som lignet på små syrinblomster bestemte jeg meg for å lage et syrin-sjal.

I sjalets senter har jeg brukt mønsteret som ser ut som tusenvis av syrinblomster (desverre litt vanskelig å se av bildene). Dette er et mønster du kan finne i mange bøker, bl.a. i Sharron Millers bok "Heirloom Knitting", hvor mønsteret er kalle "Small leaf". I Sharon Millers bok er mønsteret strikket i ribbestrikk, mens jeg har valgt å strikke det i glattstrikk.

I den indre borden har jeg brukt et Estisk mønster som heter "Lilac leaf", eller syrinblad. Du kan finne dette mønsteret bl.a. i Nancy Bush's bok "Knitted Laces of Estonia", men dette er også et veldig kjent mønster og finnes i flere bøker. Til den ytre borden har jeg brukt en påstrikket avrundet bord som jeg også har funnet i Nancy Bush's bok.

Sjalet er strikket i et garn fra Rowan som heter "Fine Lace". Dette garnet kan du finne på flere garnforetninger i Norge. Det gir et relativt blankt ullsjal som faller tungt rundt skuldrene. Fargen er kanskje litt mørk og ikke rød nok til å være syriner, men det var den fargen som kom nærmest den dype syrinfargen, som er den jeg liker best.

                                                                                 
Dette er et relativt enkelt sjal å strikke. Det er en del forskjellige mønstre å holde styr på, men dersom man passer på å sette merker i arbeidet byr ikke det på noen særlige problemer. Dette er fine mønstre for både nybegynnere og erfarne sjalstrikkere.

En rosa sky

Da jeg var i London i høstferien fant jeg et nydelig garn fra Haiku som heter A-32B silk mohair kusa , en miks av silke og mohair. Desverre for meg hadde de bare noen rester igjen. Jeg kjøpet alle hvor de hadde nok av samme farge til å lage et helt sjal. De hadde også to nyelige rosa nyanser, men ikke nok av hver til et helt sjal. Garnet var imidlertid så nydelig at jeg kjøpte det som var igjen, og bestemte meg for å lage et sjal med ulik farge i senteret og på den ytre borden.

Til sjalet valgte jeg et kvistmønster jeg fant in  Siiri Reimanns bok "The Haapsalu Shawl". Dette er et klassisk Estisk mønster, og du kan finne det i omtrendt alle bøker som omhandler slike mønstre. Til den ytre borden valgte jeg et avrundet bord fra Nancy Bushes bok "Knitted Laces of Estonia". Dette er den samme borden som jeg brukte på Sørgepil-sjalet.

Dette er enkle mønstre å strikke. Grunnen til at dette sjalet ble så lite var at jeg gikk tom for garn, ellers ville jeg nok laget det litt større. Men jeg tenker det kan jo bli pent til en liten jente, som vil hylle seg inn i en rosa sky.

Dagblomst-sjal

Dette sjalet har jeg kalt Dagblomst-sjal. Motivet i senteret i dette sjalet er av en liten Kinesisk urt som heter Dayflower. Jeg har ikke funnet et norsk navn på denne urten, men det latinske navnet er Commelina communis. Dette er en liten urt med nydelige blå blomster med to kronblader (se bildet). Ikke alle er like glade i denne urten, siden den har en tendens til å spre seg fort, mens andre elsker den. Helt uavhengig av dette, er mønsteret av dagblomsten (som jeg har valgt å døpe den om til på norsk) utrolig vakkert. Dette tror jeg er et av mine absolutt favorittmønstre.

Jeg fant dette dagblomst-mønsteret i Barara G. Walkers bokserie ”A treasury of knitting patterns”. Mønsteret heter rett og slett ”Dayflower”. Den indre rammen fant jeg i samme bok, og heter ”English lace”, og ser ut som noen små kongler. Den ytre borden har jeg komponert selv, basert på en del av et blomstermotiv i et mønster jeg fant i Siiri Reimanns bok "The Haapsalu Shawl". Den ytre borden er strikket på tradisjonelt Shetlandsk vis, hvor borden er strikket på tvers av strikkeretningen i selve sjalet.

Senteret og den indre borden er strikket i to like deler, som så sys sammen midt bak, slik at mønsteret i sjalet blir symmetrisk. Når de to sidene er sydd sammen strikkes den ytre borden på sjalet. Jeg har valgt å stikke sjalet i et nydelig mohair garn som jeg fant på London-turen min i fjor høst. Dette er et lace weight garn som har en nydelig og myk konsistens. Det er elastisk og fyller ut maskene bra, noe som er nødvendig for å få et pent resultat med dette mønsteret.

Dette sjalet er relativt utfordrende å strikke. Selv etter å ha strikket et uttall slike sjal, måtte jeg virkelig konsentrere meg mens jeg strikket dette dagblomst-mønstert. Årsaken er at det ikke er et konstant antall masker i alle omgangene over mønsteret. Det gjør det både vanskelig å huske selve mønsteret, og vanskelig å blokke ut etterpå, siden enkelte omganger har en del færre masker enn andre omganger. Det er dette som skaper buene i mønsteret, og selv om det er litt kronglete å få til, blir det utrolig vakkert. De andre mønstrene er relativt greie å strikke, men også den engelske blonden i den indre borden er litt utfordrende, siden det også strikkes mønster på vrangen. Dette er ikke et mønster man bør prøve seg på før man har en god del trening i å strikke slike sjal, men ønsker du en utfordring blir disse mønstrene utrolig vakre når de blokkes ut.